Hjemmesiden til Geir Harald J

[ Home ] [ Up ]

Geir Harald Johannessen

Lunde 2005

Innledning

Dette er en bok om sju fargerike bibelske steder: Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.

Dette er de sju byene som får hvert sitt brev i Johannes Åpenbaring. Boka handler om hvordan det gikk med dem og de kristne som bodde der, og hvordan det ser ut der nå.

Den største av disse byene, Efesos, er en slags hovedkulisse i Det Nye Testamente, åsted for en rekke av de scenene som utspilles i Apostelgjerningene og Paulus’ brever. Men også de seks andre, som stort sett bare er nevnt i Åpenbaringsboken, kommer mot oss med et persongalleri, et kulturliv, en topografi og en historie som gnistrer i lyset fra de flammende brevene de mottar fra Patmos.

Dette er de eneste byene der det fins engler som menighetsledere. «Skriv til engelen for» vedkommende bys menighet, er ordren til Johannes når han skal adressere budskapet.

Høsten 2002 hadde jeg gleden av å være med på en rundreise til englenes byer

Det var ingen langvarig og dyptpløyende vitenskapelig ekspedisjon. Det som kommer her, er da heller ingen dypsindig teologisk avhandling.

Men det er beretningen om hva jeg opplevde på denne rundreisen i buss sammen med et tjuetalls pilegrimer som meg selv. Dessuten forteller jeg litt om hva jeg visste fra før, og om hva jeg har lest meg til senere.

Men først skal vi se hvor de sju brevene kom fra. Avsenderadressen lå ute i Egeerhavet, noen sjømil mot sørvest.

Patmos og avsenderen

"Jeg var på øya Patmos" forteller apostelen Johannes tidlig i Åpenbaringsboka.

Ifølge tradisjonen kom han til øya som landsforvist sommeren 95. Det var på slutten av keiser Domitians regjeringstid, i en periode med intens forfølgelse av kristne. Johannes bodde i Efesos og hadde holdt til der i lang tid, antagelig siden år 70.

Patmos er en av de greske Tolvøyene, beliggende sør for Samos i Hellas og sørøst for Efesos på Tyrkias fastland.

Jeg gjorde strandhogg der i solnedgangen en augustdag midt i 1990-årene. Øya steg opp i profil mot et rødglødende hav, og øverst så det ut som den bar en krone. På en måte gjorde den det, og det er Johannes’ fortjeneste.

På øyas høyeste punkt troner nemlig Johannes-klosteret lik en gråbrun borg med murer og tårn. Her er oppbevart uvurderlige manuskripter og kunstskatter, blant annet et eldgammelt håndskrift av Markus-evangeliet. Dessuten våker institusjonen nidkjært over den lokale Johannes-tradisjonen og holder den høyt i hevd.

Da båten kom nærmere, pekte lokalkjente ut for meg den aller mest ærverdige av Patmos’ severdigheter. Like sør for havnebyen Scala lå en skinnende hvit bygningsmasse i åssiden. Den lyste i flere terrasser nedover. Og på det nederste nivået var Åpenbaringsgrotten, stedet der Johannes hadde sine visjoner og skrev Bibelens siste bok.

Åpenbaringsgrotten

Denne grotten var reisemål nr. 1 for meg som for de fleste av turistene til Patmos. I løpet av det ukelange oppholdet var jeg der flere ganger. Det var mektige opplevelser.

Fra inngangen i klostergården førte 30 trappetrinn ned til en naturlig heller. Under den dannet seg en stor, åpen grotte, opprinnelig med vid utsikt over havet nord- og østover. Grotten er med tiden blitt bygd inn i en liten kirke for å beskyttes mot vær og vind. Utsikten er nå redusert til det man ser gjennom et lite vindu til venstre på veggen i kirkeskipet. Men med stor pietet har den ortodokse kirke tatt vare på de hellige minnene der inne.

Til høyre for meg da jeg kom inn, var en naturlig skråhylle i fjellveggen. Den skal ha tjent som skrivebord. Der sto Johannes eller sekretæren hans og skrev. Litt bortenfor, bak en liten messing-innhegning til beskyttelse mot turist-føtter, var stedet der Johannes pleide å sove. Et hulrom i veggen nede ved golvet tjente visst som hodepute.

Rett fram, på ikonostasen, altså veggen med dører inn til alterpertiet i den vesle kirken, var et stort ikon. Det forestilte Herren slik det står at han viste seg for Johannes, (Åp 1,12 ff), mellom de sju lysestakene, med et belte av gull om livet og med øyne som ild. Jeg sto der det hadde skjedd. Jeg var på hellig grunn.

Rik tradisjon

I Hellas og ikke minst på Patmos lever en rik tradisjon omkring Johannes' atten måneder lange opphold på øya.

Patmos er en lang og smal landmasse som nesten er delt i to ved den naturlige havna på øya, der den eneste havnebyen ligger. Nå er hele øya erklært som hellig område av den greske regjering. Øysamfunnets gamle hovedstad, Chora, ligger som en hvit krage rundt klosteret på toppen. Her finnes ikke ferskvann, så alt drikkevann må fraktes til øya. Slik var det på Johannes’ tid også.

Men Patmos var ingen øde øy da Johannes kom hit. Det bodde mange nok her til at i alle fall to hedenske templer var i drift, ett for gudinnen Artemis på det høyeste punktet, der Johannes-klosteret nå ligger, og et Apollo-tempel ved eidet der Patmos er smalest, like øst for dagens Scala.

Etter hvert ble det store brytninger mellom gammelt og nytt der ute i havet. Det ble flere konfrontasjoner mellom ledelsen ved templene og den nye predikant-fangen.

Kynops

Den mest innbitte opponent til den kristne apostelen var trollmannen Kynops, leder for prestene ved Apollotemplet.

Da folket begynte å flokke seg om Johannes og det han fortalte, og besøket sank ved øyas avgudstempler, bestemte Kynops seg for å vise hvem som hadde den sterkeste guden. Han stilte opp på stranda der Johannes prekte, og foran øynene på den forbløffede skaren begynte han å dykke, og kom opp av dypet, gang etter gang, med demoniske menneskefigurer som liknet på forlengst avdøde Patmos-boere.

Kynops vant første runde. Mengden var imponert, og tilskyndet av sin nye helt slo de Johannes halvt i hjel.

Men snart prekte den halsstarrige nykommeren på nytt. Da ble han hentet med makt av Kynops' folk til stranda i det som nå er Scala havn. Der lagde Kynops ny dykkerforestilling for folkemengden.

Men da, forteller overleveringen, bøyde Johannes kne og bad til Herren. Han bad om at kristningsverket på Patmos ikke måtte bli ødelagt. Og neste gang Kynops dykket, kom han rett og slett ikke opp igjen. I tre døgn ventet tilhengerne hans på stranda. Men han var og ble borte. Det het at han var blitt til en klippe der nede.

Der han forsvant, la folk ut en bøye. Den ligger der visst fremdeles, ivaretatt av generasjonene, og det skal følge ulykke med å flytte den…

Sekretæren

Den lokale tradisjonen forteller at Johannes hadde med seg en sekretær til Patmos. Han het Prokoros og var en av de sju diakonene fra den første menighet i Jerusalem (Apgj 6,5). Han førte i pennen det Johannes så. Det store mosaikkikonet over inngangsporten til Åpenbaringsgrotten forestiller Johannes som dikterer til Prokoros. Hvis det var slik det gikk for seg, så har vi kanskje funnet en plausibel forklaring på forskjellen i språk og stil mellom Åpenbaringsboka og den øvrige litteraturen fra Johannes' hånd.

Neonkorset

I september 96 ble Domitian myrdet. Nerva, den nye keiseren, utstedte amnesti til alle forviste. I februar 97 vendte Johannes tilbake til Efesos.

Men oppholdet satte varige spor. I løpet av halvannet år der på øya ble altså hele Åpenbaringsboken til. En annen effekt av oppholdet var at en kristen menighet levde videre der da Johannes reiste hjem. Nå for tiden lar de lokale kristne hver kveld et stort, blåfiolett neonkors lyse på åsen over Scala havn med restaurantene, hotellene og cruiseskipene. Det minner alle turister om Herren Jesus Kristus og om at dette er avsenderadressen for sju brev fra Ham.

Smyrna

For meg og reisefølget som ankom Tyrkia i oktober 2002 var det naturlig å velge en annen rute enn den Johannes trakk opp som postruten sin.

Ruten som Johannes sendte brevene i, gikk nordover langs kysten med utgangspunkt i Efesos. Naturligvis var dét det eneste rette i året 95. Efesos lå nærmest Patmos, og Johannes nærmeste nettverk var der. Denne byen var hovedstad i provinsen Asia og den fjerde største i Romerriket, med en havn som var internasjonalt trafikknutepunkt. Dertil var vannveien kjapp og bekvem. Det logiske var å sende et rundskriv som dette først med båt til Smyrna og derfra til administrasjonssenteret Pergamon. Der kom man inn på den keiserlige postruten sørøstover i innlandet, og kunne følge antikkens E18 gjennom Tyatira over De tusen haugers Slette til Sardes, videre opp dalen til Filadelfia og over fjellet ned til den fruktbare sletta der Laodikea lå.

Nå er bilen oppfunnet og motorveiene kommet. Smyrna er blitt til Izmir, og den internasjonale lufthavna der har for lengst erstattet havna i Efesos som de reisendes innfallsport til Lilleasia. Nå er det logisk å starte i Smyrna, fortsette til Efesos og ta hovedveien først østover derfra, så nordover. Så det gjorde vi.

Dermed befant jeg meg snart i åssiden over Izmir, Tyrkias tredje største by. Med Smyrnas gamle Akropolis i ryggen, så jeg ned på et moderne bysentrum. Begravd under asfalt og betong der nede lå Åpenbaringsbokas postadresse nummer to.

Det gamle torg

Heldigvis er ikke alt begravd. Etter en kjøretur gjennom tett, men ikke hysterisk trafikk, kunne jeg snart nyte synet av en liten smakebit på det første århundres Smyrna.

Midt i den moderne metropolen ligger nemlig et utgravningsområde. Der finner vi blant annet et stort torg, et romersk agora, hvilende i majestetisk ro med fritt utsyn mot Pagus-fjellet der jeg nettopp hadde stått og tatt overblikk.

Dette fjellet, eller snarere denne åsen, stiger opp øst for bykjernen med mer eller mindre – især mindre – vakre boliger klatrende og kravlende over hverandre oppover i skråningen. Øverst på toppen troner de gamle befestningene på byens Akropolis.

Akropolis på Pagus

Det er litt ufortjent når Athen har fått en slags patent på begrepet Akropolis, selv om Athens Akropolis nok er det vakreste av alle. For en slik «by i høyden», som ordet «akropolis» betyr, fantes ved enhver større bosetning der naturen gjorde det mulig. Enhver by med respekt for seg selv og for innbyggernes ve og vel, hadde sitt Akropolis. Dit opp rømte folk når sjørøvere eller invasjonshærer truet.

Det vi kan se på Smyrnas Akropolis nå, dreier seg om festningsverker fra nyere tid. Men også da Smyrnamenigheten sprettet brevet fra Johannes, kneiste murer og befestninger der oppe, lik en krone på byens hode. Det er mulig at henvisningen til «livets krone» i brevet til Smyrna hinter til dette fenomenet.

Det gamle Agora under Mt. Pagus har dessverre svært få spor etter Smyrnas første kristne. Naturligvis er det fascinerende å vite at her foran meg har de gått fram og tilbake og sett det samme landskapet. Men det er likevel ikke utgravningsområdet som er det mest spennende i gamle Smyrna.

Sen Polykarp

Mer spennende var det å stå utenfor en fordringsløs, kremgul bygning i nærheten av det ruvende Hilton-hotellet, det eneste bygget i Izmir som kan minne om en skyskraper.

Den kremgule gled mer eller mindre i ett med de andre betongklossene i Necatibey Bulvari, skjønt et lite klokketårn gav hint om at den nok skjulte en hemmelighet. «Sen Polykarp» forkynte et messingskilt ved en dør. Lite gav varsel om det som ventet innenfor.

Der inne flommet mot meg en kaskade av farger og lys. Fra sterke takmalerier og overdådige veggutsmykninger lød fargerik forkynnelse. På endeveggen tronte en flere etasjer høy, utskåret altertavle. Jeg sto i katedralen bygd til minne om Polykarp, Smyrnas martyrbiskop, han som kjente apostelen Johannes.

Vi ble tatt imot av en kvinnelig ansatt i denne romersk-katolske menigheten. Med stor sakkyndighet pekte hun omkring seg og forklarte meningen med bildene og altertavlen. «Dette er en av de syv kirkene i Åpenbaringsboken, og den er stadig i bruk,» erklærte hun stolt.

Kirken til minne om Polykarps martyrium er Izmirs eldste kirke. Den utgaven man nå kommer inn i, er rett nok bare fra 1600-tallet. Men som vår gode omviser fortalte, har det stått kirke her siden 300-tallet, da kirkebygging endelig ble tillatt i Romerriket. Nå for tiden huser bygningen også det eneste katolske erkebispesetet i Tyrkia.

I hele Izmir bodde det høsten 2002 om lag 4,5 millioner. Av dem var ca. 1500 kristne. De fleste var romersk-katolske, og det finnes 7 katolske kirker i bruk i tillegg til denne. Av kristne for øvrig er det flest anglikanere. Gresk-ortodokse finnes omtrent ikke lenger. Det eneste gresk-ortodokse gudshuset som er i bruk nå, er et lite kapell i tilknytning til det greske konsulatet. Det er egentlig ganske rystende, ettersom det er mindre enn ett århundre siden de gresk-ortodokse var i majoritet i denne byen.

Polykarps martyrium

Ett av de sentrale takmaleriene over hodet mitt fortalte historien om Polykarps martyrium.

Den aldrende Polykarp ledet den kristne menigheten her i Smyrna fram til omkring 155 e.Kr. Da ble han arrestert, forsøkt tvunget til å ofre til gudebildet av keiseren, og dømt til å dø på bålet da han nektet. Prokonsulen hadde likevel respekt for den gamle. På retterstedet gjorde han et siste forsøk på å snakke ham til fornuft. – «Tenk på din høye alder! Sverg ved Keiserens lykke!» Det dreide seg tross alt bare om å ønske lykke for imperiet og å være en lojal romersk borger, forklarte han den gjenstridige oldingen. – «Sverg, så skal jeg løslate deg, sverg og hån Kristus!»

Men Polykarp svarte med ord som skulle komme til å lyse i kirkehistorien: «I seksogåtti år har jeg tjent Kristus, og han har aldri gjort meg annet enn godt. Hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?» Så la han av seg ytterklærne, løsnet beltet på tunikaen og tok av seg sandalene, slik man gjorde når man kom hjem. Deretter besteg han bålet.

Takmaleriet forteller det som videre hendte. Stor kunst er det kanskje ikke, men tydelig er det i alle fall. I sterke farger skildres scenen der den gamle biskop står på bålet. Flammene rundt ham viker liksom unna, de vil ikke ta fatt i ham. Ved siden står en romersk soldat. Han hever sverdet mot den dømte.

Polykarp er malt som en tilårskommen Tarzan, et hvitskjegget muskelberg som når som helst kunne reist seg seirende fra en brytematte, i alle fall i old boys klassen. Det er litt overraskende, tatt i betraktning hans 86 år. Men bildet forteller historien som Smyrna-menigheten skrev ned like etter biskopens død, i skriftet som er kjent under navnet «Polykarps Martyrium.» Der hører vi indirekte at den gamle måtte være ganske kraftig og i god form. For mens følget var på vei mot retterstedet, fangen til fots og myndighetspersonene per hest og vogn, hadde prokonsulen hentet biskopen inn i vogna si for å tale ham til fornuft for nest siste gang. Men da alle formaninger viste seg nytteløse, dyttet maktens representant til slutt i ren ergrelse den gjenstridige oldingen ut av vogna. Etter denne medfarten reiste den dømte seg relativt ubesværet og fortsatte vandringen, fortelles det.

Da han endelig sto på bålet, kunne øyenvitnene berette at ilden ikke ville ta fatt i den gamles kropp. Ettersom flammene ikke ville gjøre jobben, ble en soldat beordret til å ordne saken med sverdet sitt. Slik ble Polykarp henrettet med både sverd og bål.

Lederen i år 95

Det er ikke umulig at lederen i Smyrna-menigheten allerede i året 95 var en ung og dynamisk Polykarp. Tidlige skrifter forteller i alle fall at han kjente Johannes. Og kanskje det faktum at menigheten bare får ros i Åp, skyldes nettopp lederskapet til en rettskaffen ungdom som allerede da hadde erfart at «Kristus aldri har gjort meg annet enn godt.»

Det Polykarp skammet seg for, var å vende ryggen til godhetens herre og konge, han som ikke har gjort oss mer vondt enn å gå i døden for oss. I lyset fra Polykarps katedral ser vi kanskje tydeligere enn før hva vi burde skamme oss og ikke skamme oss over i Norge også.

Mønstermenigheten

Menigheten i Smyrna forble en levende mønstermenighet i mange generasjoner. Den overlevde forskjellige herskere og styresett. Fra 300-tallet til 1300-tallet, i tusen år, var området her kristent kjerneland og stort sett under bysantinsk styre, unntatt i korte perioder. Men i 1453 falt Konstantinopel for de tyrkiske hærene, og fra da av ble hele Lilleasia muslimsk område, først under det Ottomanske riket, så fra 1923 som del av det moderne Tyrkia. I løpet av denne tiden er alle kristne menigheter blitt redusert til mer eller mindre uønskede fremmedelementer.

Sørgelig utvikling

I Izmir har denne utviklingen vært ekstra dramatisk. Fram til 1920 var Smyrna så å si helt og holdent en gresk og kristen by, slik at muslimene omkring kalte den «Vantro Izmir». Men i årene 1921-23 ble 1,5 millioner grekere jaget ut av Tyrkia, ikke fordi de var kristne, men fordi de var greske. Motsatt var det omtrent 400 000 tyrkere som måtte karre seg ut av Hellas. Grekerne snakker fremdeles om ”katastrofen i Smyrna”, og det som foregikk disse vonde årene er en hovedårsak til at det fremdeles er slikt et kjølig klima mellom NATO-landene Hellas og Tyrkia. Men den kristne kirke er her altså fremdeles.

Fattig men rik

I ti dager skulle menigheten lide trengsel, fikk Smyrna-menigheten høre i brevet, og deretter skulle de som var tro til døden, få livets krone. Det er ikke godt å si når det gikk i oppfyllelse. Sannsynligvis kom de ti dagene allerede under Domitians forfølgelser, mens Johannes ennå var fange på Patmos.

Sikkert er i alle fall at menigheten her fikk det skussmål at den var et eksempel for andre. Den fikk høre at den var «fattig, men likevel rik». Rik på de verdiene som Herren anerkjenner.

Det er en karakteristikk som vitner om større åndelig sunnhet enn det som blir sagt om dagens norske samfunn: «Vi hadde alt, og det var alt vi hadde…»

Efesos

Neste stopp var Efesos. Men før jeg kom så langt, ventet en god natts søvn i badebyen Kuşadası, der det ene turisthotellet flottere enn det andre vagler seg på fjellhyller i vannkanten. Her klapper hele armadaer med cruiseskip til kai i sommerhalvåret. Men i nå november var ingen å se, bare en utrolig solnedgang over Egeerhavet, der silhuetten av den greske øya Samos reiste seg majestetisk ute i sørvest.

Bilveien de par milene fra Kuşadası kommer inn i Efesos-området fra sør. En vid, fruktbar slette foldet seg ut foran bilen. Ikke mye bar bud om at hvis dette hadde vært for to tusen år siden, ville vi ha kjørt på vannet. Sletta var nemlig byens gamle havn inntil den ble fylt opp av slam fra en respektløs elv. Til høyre for meg steg åsen opp i en slags amfifasong. I motlyset på morgenkvisten var det ikke lett å få øye på detaljer der borte, men plutselig så jeg det lyse triangelet i fjellsiden: Det store friluftsteateret. Allerede da begynte jeg å ane dimensjonene på gamle Efesos.

Turister før og nå

Omsider svingte veien østover rundt Pion-fjellet for å komme inn mot utgravningsområdet fra østsiden. Snart kunne jeg strekke beina ved Magnesia-porten, byporten som i sin tid vendte mot nabobyen Magnesia. I høysesongen kan cruiseskipene pøse ut opptil 7000 skuelystne om dagen her. Dette er inngangsporten til den største arkeologiske severdigheten i Tyrkia.

På Paulus’ og Johannes’ tid kom turiststrømmen inn fra vest. Da kom de fleste langveisfarende sjøveien, og kunne vestfra nyte synet av et strålende amfi med praktbygg og bolighus, som en vifte av sivilisasjon opp fra havna. Det store friluftsteateret var sentralt blikkfang øverst oppe i den lange, marmorbrolagte og søyleflankerte havnegata. Men enda kraftigere blikkfang var Artemistempelet. Det lå i vannkanten og solte seg i sitt ry som ett av verdens sju underverker. Fra langt ut på sjøen kunne de sjøfarende se det der det lyste i ettermiddagssola av kritthvit marmor, glinsende gull og sterke farger, mest rødt og blått.

250 000

Men jeg fikk altså ikke se verdensbyen slik denne sommervarme novemberdagen. Som alle moderne turister kom jeg inn østfra. Likevel ble også jeg overveldet av hvilken storby dette må ha vært. Foran meg nedover den vide dalen lå restene av marmorgater og søylehaller, bibliotek og badeanlegg, butikker og templer. En kvart million bodde visst her. Det kan vi gjette oss til fra det faktum at det store friluftsteateret hadde plass til om lag tjuefire tusen. Tommelfingerregelen var at teateret skulle romme ti prosent av innbyggerne.

Artemistempelet

Men havet er altså lenger vekk enn før. Elva Kaystros (Küçük Menderes, Lille Meander) beseglet i sin tid Efesos’ skjebne. Sakte, men sikkert fylte den opp havnebassenget med slammet den førte med seg fra innlandet. Dertil kom landhevning og jordskjelv, slik at Artemistempelet ikke lenger står i vannkanten. Faktisk står det ikke i det hele tatt. Det er vekk. Det ble offer ikke bare for Herostratos. Han ville bli berømt gjennom å ødelegge det, hvilket han også ble på sitt vis, herostratisk berømt. Men etter hans vandalisme ble det restaurert.

Verre var det at da Artemis gikk av moten, ble det i århundrenes løp først neglisjert. Deretter ble det rett og slett revet og brukt som byggemateriale annetsteds, for eksempel til å bygge Hagia Sofia i Konstantinopel.

Da forfatteren H.V.Morton var her en vinterdag mot slutten av 1930 årene, var ene og alene grunnplanen å se. Bare en vannfylt, rektangulær fordypning lå der, bebodd av frosker og vannliljer, som en forvitret erindring om det 130x70 m store templet. I løpet av de siste 50 år har ildsjeler blant arkeologer fått gjenreist i alle fall én av de 120 joniske søylene som bar taket. Den står der nå i nostalgisk ensomhet og er reirplass for en av de mange storkefamiliene som patruljerer luftrommet over Selçuk.

Selçuk

Selçuk er den vesle landsbyen som er arvtageren etter storbyen som lå her. Navnet skriver seg fra seldsjukkene, som hadde et hovedsete her omkring år 1000. Nord for Selçuk med sin forlorne Artemis-søyle troner Ayasoluk-høyden. Navnet er en tyrkisk forvansking av det greske Ayos Theologos, ”den hellige teologen”, som er den ortodokse kirkens æresnavn på apostelen Johannes. På denne høyden ligger nemlig apostelens grav, i ruinene av en storslagen kirke. Etter samstemt tradisjon bodde han i Efesos de siste årene av livet. Antagelig kom han hit engang rundt år 70, kanskje som følge av katastrofen i Jerusalem dette året, da romerne rev ned tempelet og fordrev folket.

Med alt dette i bakhodet startet jeg vandringen innover og nedover i byen, hvor en ung kristen menighet hadde så mye å slite med i det første århundret.

Fisk på fortauskanten

Nesten med en gang fant jeg et trassig kristent vitnesbyrd. På en stor kalksteinsblokk, foran en stabel to tusen år gamle kloakkrør, var hugget inn en fisk. Ved siden av fisken sto en sirkel gjennomskåret av fire linjer som delte den i åtte sektorer. De gamle kristnes hemmelighet var at i denne 8-delte sirkelen skjulte fem greske bokstaver seg. Bokstavene i det gammelgreske ordet for fisk, ΙΧΘΥΣ, består av fem bokstaver som samtidig er forbokstavene i de greske ordene ”Jesus Kristus Guds Sønn Frelser”. Med dette kryptogrammet kunne kristne tilkjennegi hvem de trodde på, uten at uinnvidde skjønte noe.

Dyret Domitian

Lenger nede i gata finner jeg en av grunnene til at det kunne være lurt å ligge lavt med sin kristne tro i dette samfunnet. Der streber nemlig to dystre søyler opp, restene av tempelet for keiser Domitian (81-96). Det ble reist tidlig i 90-årene, og er det første gudetempel innviet for tilbedelse av en keiser som ennå levde. Kanskje har vi her årsaken til at Johannes havnet på Patmos i år 95. Hvem vet om han ikke demonstrerte litt for tydelig mot nybygget, som huset en kolossal statue av Domitian. Det enorme hodet av denne statuen er bevart i museet i Selçuk, resten er vekk. Men ut fra hodet kan vi regne ut at keiserguden må ha raget minst 7 meter over golvet. Og ville man ikke tilbe keiseren, fordi man var kristen, ble man ansett som illojal samfunnsborger, intolerant og trangsynt, ja som en fiende av staten og all lov og orden.

Kanskje er det nettopp denne statuen av Domitian som spøker i Johannes’ bevissthet når han skriver om Dyret i Åpenbaringsboken. I alle fall er det den romerske keiseren som framfor noen har stått modell for dette apokalyptiske monsteret. Det gikk rykter om at keiser Nero, despoten som døde for egen hånd i år 68, ville vende tilbake med all sin ondskap. Når Johannes snakker om at Dyret hadde banesår, men mirakuløst kom seg igjen (Åp 13,3), henspiller han muligens på denne legenden. Som Domitian var legemliggjørelsen av all Neros ondskap og hensynsløshet overfor de kristne, slik ville Dyret te seg.

Utsikt fra teateret

Den beste utsikten over det sentrale Efesos har man i teateret, åstedet for sølvsmedenes berømte oppløp. På den vide scenen foran meg ble det en gang skreket i to samfulle timer «stor er efesernes Artemis» (Apgj 19,24ff). Kanskje er det denne rystende opplevelsen Paulus har i tanker når han snakker om at han stred mot ville dyr i Efesos (1 Kor 15,32).

Fra toppen av de steile teatertribunene så jeg glimt av hav langt der ute. Der er altså kysten blitt av.

Rett foran inngangen til teateret er Efesos sitt viktigste gatekryss, et T-kryss. Her passerer marmorgata som kommer fra sentrum med Kelsos-biblioteket og Domitian-tempelet, for å fortsette videre mot nord forbi Stadion før den ender nede ved Artemistempelet. Ved teaterinngangen går havnegata i rett vinkel ut fra marmorgata og vestover mot dit sjøen var. Den er flankert av lange søylerekker der butikker og offentlige bygg en gang sto. Jeg kan nesten ennå høre det sydende livet som var mellom disse søylene.

Til venstre for dette T-krysset brer torget seg ut, agoraen, det daglige samlingsstedet i byen, stedet for handel, håndverk og sladder. Antagelig var det her Demetrius og de andre sølvsmedene stilte ut sine miniatyrmodeller av Artemistempelet. Og her var det nok de først begynte å hisse seg opp over den nye religionen som truet både gudinnen og geskjeften.

Mariakirken

At apostelen Johannes en gang bodde her, er sikkert. Ikke fullt så samstemt er tradisjonen om at Maria også har bodd her. Men sikkert er at Maria-kirken her i Efesos er den eldste kirken vi kjenner som er innviet til Jesu mor. Når vi er lar blikket gli nedover langs havnegata, kan vi litt til høyre skimte ruinene av denne røde teglsteinskirken fra tidlig 300-tall.

Om lag hundre år etter at den ble reist, ble den vertslokale for det 3. ekumeniske konsil. Møtet ble sammenkalt av keiser Theodosius II og ledet av Kyrillos av Alexandria, og et hovedmål med det var å gjøre opp med vranglæren til Nestorius.

Nestorius ble anklaget for å lære at Kristus fra fødselen av bare var et menneske, som vant fram til enhet med Guddommen gjennom sin død og oppstandelse. Mye tyder på at denne anklagen kanskje var en karikatur av hva Nestorius egentlig mente, og Nestorius selv hevdet på det heftigste at han var en rettroende. Men han ordla seg dessverre slik at det lett skapte uklarhet om hvorvidt Jesus både er sann Gud og sant menneske. Og hvordan det nå var og ikke var med hva han virkelig mente, så ble Nestorius i alle fall erklært som kjetter der på kirkemøtet i Efesos i 431.

Ikke desto mindre kom han til å spille en betydelig rolle lengst øst i det bysantinske riket, der nestorianerne like fram til våre dager har hatt livskraftige menigheter, i østre Tyrkia og nordlige Irak.

Maria i Efesos

I protokollene fra dette konsilet finner vi den første skriftlige henvisningen til en eldgammel tradisjon om at Jesu mor kom til Efesos sammen med Johannes, sin «sønn» (Joh. 19,26) og tilbrakte resten av livet her. Mye tyder på at det kan stemme, skjønt konkurrerende tradisjoner kan peke ut to forskjellige steder i Jerusalem hvor Maria skal ha holdt til ved sine dagers ende… Så det endelige svaret får vi vel først i himmelen.

Her er få kristne minnesmerker å se, bortsett fra Maria-kirken. Forklaringen på det er så enkel som at først i 313 ble kristendommen tillatt religion i Romerriket. Først deretter kunne kirkelige byggverk reises. Og ulykken ville at nettopp på den tiden var det samtidig forbi med Efesos’ storhetstid. Så dermed ble det stort sett bare Maria-kirken, og senere Johannesbasilikaen på Ayasolukhøyden, som skulle bære bud om den kristne kulturen som blomstret på dette stedet.

Akvilas og Priskilla

Jeg skulle gjerne hilst på gamle kjente her. Tenk å kunne kikke inn i Akvilas’ og Priskillas hus, for eksempel.

Dette kosmopolitt-ekteparet bodde i to omganger her i Efesos. Paulus traff dem første gang i Korint, dit de nylig var kommet som flyktninger fra Roma. Han leide losji hos dem og ble medarbeider i Akvilas’ teltmaker-geskjeft. Etter Paulus’ 18 måneder i Korint ble de begge med ham hit til byen, antagelig i år 52 (Apgj 18). Her tok de seg snart av den umodne, men nidkjære og veltalende Apollos. Ekteparet var åpenbart blant de mest aktive medarbeidere i Efesos-menigheten. Vinteren 56-57, da Paulus satt i Korint og skrev Romerbrevet, var de rett nok tilbake i Roma (Rom 16,3). Men ut i 60-årene kunne de treffes i Efesos på nytt, der Paulus ba Timoteus å hilse dem (2 Tim 4,19). Alt dette vet vi, men hvor holdt de hus? Kanskje i det ennå ikke utgravde boligområdet i åssiden bakom Celsus-biblioteket?

Andre kjentfolk

Og Timoteus selv, da. Hvor satt han da han åpnet brevene fra Paulus? Hvilken rute fulgte han til lokalet der menigheten holdt gudstjeneste, den som han ble den første biskop for?

Og litt senere, da apostelen Johannes slo seg ned her: I hvilket hus i området pakket han ut skrivesaker og notater og begynte å skrive sitt Evangelium? Og Jesu mor holdt vel opprinnelig til like i nærheten, men hvor? Dertil skal Lukas, legen, også ha bodd her, og graven hans skal angivelig ligge oppe ved Magnesia-porten. Men hvor holdt han til? Var skrivestuen hans et sted her, skrev han Apostelgjerningene herfra? Eller sitt evangelium? For ikke å snakke om lokalet som kaltes Tyrannusskolen (Apgj 19,9), der Paulus i to samfulle år hadde base for sin bibelundervisning. Ingen aner hvor den var. Kanskje dukker den fram fra torv og muld for en arkeologs spade om noen år.

Inntil det skjer, må jeg nøye meg med å lukke øynene og se dem for meg, menighetens mange kjendiser fra det første århundre. Jeg ser dem komme gående opp havnegata mot teateret, svinge til høyre bortover marmorgata og ta inn ved Biblioteket. Der stiger de oppover i åssiden og stanser utenfor et hus der et verdensvant ektepar smilende tar imot til gudstjeneste i sitt hjem.

Slik kan det ha skjedd. Der nede på marmor-brolegningen har i alle fall føttene deres subbet av sted, alle sammen, og bidratt til blankslittheten.

Inn i glemselen

Etter hvert ble Efesos ikke bare blankslitt, men også loslitt. Allerede i det første århundre hadde byen store problemer med elva Kaystros. I Neros tid ble havnebassenget mudret opp. Keiser Hadrian (117-138) gravde til og med nytt elveløp for å få slamavleiringene lenger unna. Men det hjalp ikke. Langsomt men sikkert mistet Efesos sin posisjon som havneby, store skip kom ikke inn, og Smyrna overtok. Til slutt var det 4 km fra Artemistempelet til den nye vannkanten. Et alvorlig knekk fikk byen da goterne plyndret den i 262. Men så sent som i 431 var den altså interessant nok til å bli vertskap for et økumenisk konsil, og på 500-tallet tok keiser Justinian initiativet til den storslagne Johannes-basilikaen på Ayasoluk-høyden. Ingen ting av dette forhindret imidlertid at Efesos sakte sank ned i historiens glemsel.

Kristne nå

I det moderne Efesos, det vil si landsbyen Selçuk, finnes 10-15 protestantiske kristne i våre dager. Dertil ivaretar noen katolske munker og nonner Marias hus i Panaya-fjellet. Dette vakre anlegget, 7 km sørøst for ruinbyen, er et valfartssted av dimensjoner, særlig for katolske kristne fra hele verden. Om sommeren kan den smale veien dit opp være bokstavelig talt korket av turistbusser. Men tradisjonen om at nettopp dette var jomfru Marias mangeårige bosted, er nok bare et par hundre år gammel.

Efesos den store

Til tross for at byen er en ruinpark og kristendommen så å si forsvunnet fra området, er det vanskelig å rive seg løs fra Efesos. Denne byen er en stjerne på Det nye Testamentes himmel. Da de kristne her fikk brevet fra Johannes, hadde de allerede mottatt tre brev fra Paulus: Ef, 1 og 2 Tim. Og i de tre årene han var bofast her, fra 54 til 56, skrev Paulus minst to brev til andre menigheter, Gal og 1 Kor. Få andre byer har satt slik farge på NT.

Da Johannes satt på Patmos, hadde menigheten allerede «tålt mye» for Jesu navns skyld. Dertil hadde den vært dyktig til å avvise vranglærere og våke over den rette tro og den rene lære. Men kanskje hadde rettroenheten gått på bekostning av hjertevarmen. I alle fall blir de bebreidet for å ha «forlatt sin første kjærlighet». Budskapet til dem er klart. De får høre at en rett kristen både skal holde hodet kaldt og hjertet varmt, ikke bare en av delene. Men de som skjerper seg og «seirer», får høre at når tiden er inne, skal de få spise av livets tre i Paradiset.

Det gjør de nok nå.

Laodikea – med søsterbyer

Å dra til Laodikea fra kysten ved Efesos, var bokstavelig talt å velge minste motstands vei. Motorveien gjespet seg østover midt på Meandersletta, som bredte seg ut som en muslimsk bønnematte omkring meg. Flat, veldyrket og vakker var den, med et tett knyttet mønster av citrusplantasjer og olivenmarker og med høye fjell i synsranden mot sør og nord.

Meanderdalen

Denne brede, øst-vestgående dalen er skapt av elven Büyük Menderes, alias Store Meander. Gjennom årtusenene har den skiftet løp en uendelighet av ganger, og lagt igjen ufattelige mengder jord og grus på sin vei mot havet. I dalens 150 kilometers lengde har den nemlig et fall på bare drøyt 100 meter. Nå vrikker denne elven seg gjennom de ytterste milene på en sånn måte at den har gitt navn til et engelsk verb. Når engelskmennene skal si at noe bukter og vrir seg, sier de at det er «meandering».

Noen titalls kilometer innover ble bønnematten avbrutt av Aydın, antikkens Tralles. Det var hjembyen til legendariske Anthemios, en av de to store arkitektene bak Hagia Sofia i Konstantinopel. Nå er Aydın en stor og svært så moderne by. Bensinstasjoner for Shell, Elf, BP og det lokale Petrol Ofisi farer forbi vinduene.

Paulus var avskåret fra den slags oktane drivkrefter. Men heller ikke han hadde problemer med å ferdes langs Meanderdalen. Den var like skattet som reiserute øst-vest i Lilleasia for 2000 år siden, takket være sin pannekakestruktur.

Galt Nyssa

Enda noen mil lenger øst så jeg en veiviser opp mot fjellene i nord og lurte på om jeg hadde gjort en spennende kirkehistorisk oppdagelse. «Nyssa» forkynte veiviseren og hadde enda symbolet og rødbrunfargen som fortalte at stedet var en historisk severdighet. Var det her kirkefaderen Gregor av Nyssa (d. 391) hadde holdt til i sin tid? Men en kjapp undersøkelse av kartet brakte for dagen at lenger øst, i Kappadokia, nær byen Kayseri, finnes et annet gammelt Nyssa, bedre kjent under det moderne navnet Nevșehir. Og Gregor var en av de tre store kappadokierne, så da så. De tre var kirkefedre på 300-tallet, alle født i Kappadokia, den ene var til og med Gregors bror. De bidro til å utforme treenighetslæren og legge grunnen for det som ble den Nikenske Trosbekjennelse. Den ble lansert på kirkemøtet i Nikea 325 og stadfestet med en lett revisjon på kirkemøtet i Konstantinopel 381.

Mitt nyoppdagede Nyssa slår riktignok Kappadokias i skjønnhet, hører jeg av lokale guider, men det var ikke den rette byen lell.

Marmorbyen Afrodisias

Et stykke øst for Nazilli tok en sidevei sørover opp i fjellene til Afrodisias. Denne ruinbyen var godt kjent av det første århundres kristne, men er ikke nevnt i Bibelen. Afrodisias var en kunstner-by, en veritabel magnet for billedhuggere. Av fjellet der ble utvunnet en hvit, nesten gjennomsiktig marmor. Den var en drøm å lage statuer av. Ikke mindre populær var den blant dem som framstilte takstein. Tynne takheller av denne marmoren gav huset masse ekstra lys. Men det var nok bare rikfolk som kunne bevilge seg slik luksus, og de første kristne var som regel ikke blant de rikeste. Heller ikke hadde de særlig sans for skulpturer, som vanligvis forestilte avguder. Til de grader avskydde de første kristne gudeskulpturene som det krydde av omkring dem, at den gresk-ortodokse kirke til dags dato ikke engang vil bruke krusifikser. Et krusifiks er jo en skulptur. Det hjelper ikke at det forstiller den korsfestede Kristus. Grekerne maler isteden Jesus på korset. Så kanskje er det forståelig at Skriften verken nevner Afrodisias eller det den var berømt for.

Den Frygiske Port

Langt om lenge så det ut til at den brede, flate dalen skulle ta slutt. Fjellene tårnet opp der framme. Men det viste seg at elvedalen bare smalnet til et gjel, for så å smyge seg inn mellom fjellveggene. Vi var kommet til en milepæl og et landemerke på hovedveien mellom Egeerhavet og Eufrat, nemlig Den Frygiske Port. Dette passet var i sin tid en slags grenseovergang langs antikkens E18, et antikkens Ørje mellom Lydia i vest og Frygia i øst.

Lykosdalen

Etter det trange passet videt dalen seg plutselig ut igjen, for så å dele seg i to ved byen Sarayköy. En dalarm svinger nordover herfra, sammen med hovedelva Büyük Menderes, og forsvinner visst med den til slutt opp i et vakkert, men uframkommelig fjellpass. Men den fruktbare dalen som vi skulle følge, brer seg ut sørøstover langs sideelva Lykos (Çürüksu). På kartet så jeg at Lykosdalen liksom skyter en kile inn i flanken på den anatoliske høysletta, den som stiger opp øst for oss. Denne kilen av en dal skapte en lett framkommelig trasé for antikkens E18. Dalbunnen hever seg langsomt mot høyfjellet. Stigningen er bedagelig fra de om lag 180 m.o.h ved Den Frygiske Port og fram til Laodikea på om lag 250 m.o.h. Deretter blir det brattere når dalen løfter seg til et nytt nivå forbi Kolossae, som ligger kort vei fra Laodikea, men ca 150 m høyere. Fra Kolossae blir stigningen virkelig steil opp mot de om lag 850 m.o.h. som platået flater ut på øst for Lykosdalens grønne kile.

Denizli

Langt nede i sør kunne jeg skimte Denizli nokså snart etter at vi hadde lagt den Frygiske Port bak oss. Like ved denne byen utfoldet livet i Laodikea seg.

Denizli er en by på anslagsvis en kvart million innbyggere. På nærmere hold fremsto den som en litt støvete industriby, med overvekt av bygninger skapt for å tekkes pengepungen mer enn øyet. Heldigvis fantes det unntak, og jeg noterte dem takknemlig.

Denne byen er Lykosdalens arving etter områdets tre klassiske bysamfunn. Her lå nemlig ikke mindre enn tre antikke byer innenfor grensene av Denizli kommune. Avstanden dem imellom var som mellom Fredrikstad, Sarpsborg og Halden.

Hierapolis

Nordøst i dalen lå Hierapolis, et par mil nord for Laodikea.

Den hellige badebyen

”Den hellige by” som navnet betyr, ble anlagt like før år 100 f. Kr., som en bade- og kurby ved noen fantastiske varme kilder. På grunn av disse kildene utviklet byen seg hurtig til en slags antikkens Nice eller Marbella, et ferie- og rekreasjonssenter for tidens jet-set. Antonius og Kleopatra var her, for eksempel.

Bomullsslottet

Hierapolis er en ruinby nå, men godt utgravd og utrolig vakker der den lener ryggen mot ranke sypresser og høye fjell og har slettelandet foran seg mot sør.

Den ligger på kanten av et platå, og denne platåkanten er nå en av Tyrkias fremste turistmagneter. Der troner hoteller og spisesteder og SPA-anlegg over en bratt fjellside, hundre meter høy og en drøy km bred, glinsende av idel kritthvitt fjell. Det moderne navn på Hierapolis er Pamukkale. Det betyr ”bomullsslottet”, etter denne øyenslyst av et naturfenomen, skapt av kalkholdig vann fra de varme kildene. I årtusener har vannet strømmet ut over stupet og lagt igjen avleiring på avleiring av hvit kalsium nedover. Og prosessen pågår.

Naturlig gjerde

Oppe på platået så jeg selv hvordan små bekker med kildevann ganske enkelt bygger opp sin egen renne av avleiret kalk. Det sies at når bøndene i området vil reise et gjerde mellom jordene sine, så begynner de ikke å slite med stein eller staur. De leder bare en liten bekk ut i en renne langs ønsket gjerdetrasé, og vips, på få år bygger vannet opp sin egen kalkvoll, høyere og høyere.

Suspius’ purpurhandel

Også industri og handel blomstret her. Et av gravminnene i byens nekropolis forteller om jøden Supsius som var blitt rik på handel med purpurtøy. Det dreide seg antagelig om syntetisk purpur, fremstilt av planter. Ekte purpur var vanvittig kostbart. Men ellers hadde de kan hende råd til luksus, mange av dem som besøkte Hierapolis.

Filips by

Også kristne satte sine spor her. I NT forteller Paulus om Epafras, som virket også i denne byen (Kol 4,13). I det første århundre ble Hierapolis etter hvert hjembyen til apostelen Filip, som led martyrdøden her. Like etter århundreskiftet finner vi en av de store apostoliske fedre på byens bispestol, biskop Papias av Hierapolis (ca. 70-140). Han hadde selv hørt apostelen Johannes tale, og var venn av Smyrnas biskop Polykarp. Et bokverk i fem bind kom fra hans hånd. Det het «Utlegning av Herrens Ord», og baserte seg på muntlige beretninger fra dem som hadde kjent Herren Jesus i hans liv på jorda. Dessverre har vi bare fragmenter bevart av Papias’ store verk.

Den andre byen innenfor en radius på 2 mil fra Laodikea, var Kolossae.

Kolossae

Kolossae var eldre enn de to andre byene i dalen, og nevnes allerede på perserkrigenes tid, på 400-tallet f.Kr. Perserkongene Kyros og senere Xerxes mellomlandet begge her på vei med troppene vestover for å erobre Hellas. Og vi vet at byen var bebodd like til 800-tallet e.Kr.

Fattigdom tross colossinus purpur

Men det synes som om Laodikeas raske opptur mot økonomiske høyder førte til at Kolossae fikk en tilsvarende nedtur. Vi vet at byen var berømt for produksjon av en spesielt myk og glinsende ull med dyp purpur eller mørkfiolett farge, ”colossinus” purpur, som Plinius den eldre kaller det. Om den var resultat av en spesiell innfargingsmetode eller selektiv avl, derom strides de lærde. Uansett ble ikke byen rik av handelen med dette. Og mangel på variasjon i næringsveier utenom et lettdrevet jordbruk, førte byen inn i noe av en tornerosesøvn i skyggen av Laodikea.

Forduftet by

Veien mot Kolossae var ikke akkurat tilrettelagt for masseturisme. Etter en ferd gjennom endeløse vinmarker startet en slak bakke. Til høyre ved foten av bakken steg en stupbratt kolle ende rett til værs. Inn under den stakk en sidevei, geleidet dit av en gammel, gul og lett krøllet veiviser med svarte bokstaver: «Colassae». En halsbrekkende sti, mer egnet for (og åpenbart også atskillig mer brukt av) småfe enn folk, førte opp i høyden.

Til min overraskelse fant jeg terrasse på terrasse med nypløyd jord oppover, ettersom kollen flatet ut og tilbød relativt rommelige jordbruksarealer. På toppen skuet jeg ut over flate marker mot sør, jorder som til slutt buttet mot de høye fjellene som setter bom for Lykosdalen. Det høyeste av dem er Honaz-fjellet på 2528 m. Honaz er også navnet på landsbyen like i nærheten, Kolossaes moderne arvtager.

Da jeg vendte meg nordover, derimot, ble jeg nesten svimmel. På nordsiden falt kollen abrupt ned mot vinmarkene langt der nede, og Lykosdalen bredte seg ut foran føttene våre. Bomullsslottet lyste i det fjerne. Utsikten var formidabel.

Men hvor var det blitt av selve byen? Her var nypløyde åkrer så langt øyet så. Ikke en ruin, engang, er å skue. Hvor lå for eksempel godset der Filemon og Onesimus holdt til?

Filemons gods

Den kristne godseieren Filemon åpnet en gang et av verdens mest berømte brev her. Det fikk senere plass i NT, og hadde sprengkraft nok til med tid og stunder å sprenge slaveriets åk i de kristnes verden. Brevet handler om en slave som het Onesimus. Han hadde stukket av fra Filemons tjeneste og hadde kommet seg helt til Roma, hvor han traff Paulus og ble en kristen. Men se, da ville den nyfrelste straks tilbake til Kolossæ og familien han hadde rømt fra, og gjøre jobben sin igjen, som en god kristen. Helt farefritt var ikke det, for godseieren kunne med romersk lov i ryggen straffe en slik utro tjener. Derfor altså brevet, for sikkerhets skyld, fra Paulus til Filemon, der blant annet denne verbale torpedoen blir avfyrt mot slaveriets ark: «Kanskje ble Onesimus tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer - som en elsket bror. Det er han sannelig for meg; hvor mye mer må han da ikke være det for deg, Filemon, både som menneske og i Herren.» Altså: kristne mennesker er jo Kristi søsken og dermed hverandres brødre og søstre.

Men hvor holdt Filemon til? Bare i gresskantene mellom jordteigene og i hellingene mellom terrassenivåene så jeg vitnesbyrd om at et bysamfunn eksisterte her. Der stakk marmorblokkene opp, rester av antikke byggverk. Noen få levninger har overlevd jordskjelv, erosjon, århundrers nedstøving under organisk materiale og til sist bøndenes nydyrking.

Her ute under plogfurene etsteds lå altså ikke bare Filemons gods. Også husværet til Arkippus befant seg der ute, for ikke å snakke om huset der Epafras bodde.

Lykosdalens apostel

«Epafras, som kommer fra deres egen menighet, hilser dere,» skriver Paulus i Kolosserbrevet. Han var med andre ord en av innbyggerne på sletta foran meg. «Jeg kan bevitne at han strever og arbeider for dere og for dem i Laodikea og Hierapolis,» lovpriser Paulus denne mannen. (Kol 4, 12).

Vi kan antagelig trygt kalle Epafras «Lykosdalens apostel». Antagelig var det med ham kristendommen fant veien herfra til den tredje av disse trillingbyene, den største av dem i det første århundre, byen som også fikk et brev fra Patmos.

Laodikea

Nesten inne i bebyggelsen i Denizli observerte jeg et puslete skilt, lett å overse. Det annonserte den like puslete sideveien inn til «Laodikea».

Veikryssets vokter

Som denne adkomstveien forrådte, er det skam å si at tyrkerne har anstrengt seg for å utnytte turistpotensialet i denne fordums metropolen. For en metropol var det. Laodikea ble grunnlagt på tohundre-tallet f.Kr. og ble raskt veldig rik. Det skyldtes blant mye annet at den ble en slags service-by for Hierapolis, og fremsto som lokal leverandør av varer og tjenester til kjendislivet der. Men fremfor alt skyldtes den økonomiske blomstringen at Laodikea var Lilleasias kanskje viktigste veikryss.

Hit kom den store handelsveien fra verdensbyen Efesos, den vi har kalt antikkens E18, og her forsvant den videre østover i retning en annen verdensby, Antiokia ved Orontes, byen der de Jesus-troende første gang ble kalt kristne (Apgj 11,26). Men ikke nok med det, i tillegg passerte også hovedveien fra nord mot sør gjennom Laodikea. Denne antikkens E6 gikk fra Pergamon i nord via Tyatira, Sardes og Filadelfia like til Perge på sørkysten, nær dagens ferieparadis Antalya. Laodikeerne kunne med andre ord gni seg i hendene og innkassere store rikdommer fra handel med karavanene som stadig strømmet forbi. Dertil hadde regionen også dyp og næringsrik landbruksjord. Økonomien hadde mange bein å stå på.

Adkomst via sauetråkk

Men tilbake til veien vi svingte inn på. En smal og humpete sandvei var det. Den snodde seg lik en slettsnok mellom jordteiger, smøg seg gjennom husklynger, lot oss pent vente i bakstussen på en saueflokk på vei hjem, passerte jernbanelinjen – uten noen bom – to ganger. Laodikea er i sannhet ikke tilrettelagt for turisme.

Omsider ankom vi høydedraget der byens sentrum en gang befant seg. Det raget ikke mer enn om lag 30 meter over slettelandet, men fordi området omkring var så flatt, må byen likevel ha virket imponerende på dem som nærmet seg. Hovedveiene vi har nevnt, gikk rakt gjennom sentrum. Befestninger hadde den knapt, og i alle fall liten nytte av, for det var fred i Laodikeas glanstid, som sammenfalt med det romerske imperiums storhetstid. Det var nettopp Pax Romana, Romerfreden, som gjorde at byen kunne blomstre, bygd opp rundt handel som den var, og vrien som den var å forsvare militært.

Arkeologens drøm

Det var ikke mye å se over bakken da vi steg ut av vårt moderne kjøretøy, på en improvisert parkeringsplass, i praksis jordet ved siden av den grøfteløse veien. Det var visst beitemark her, hardtrampet jord med karrig vegetasjon av tistler og ugress. Her og der stakk restene av en marmorsøyle noen cm opp, hist og her hjørnet av en kalksteinsblokk. Slik var det i 360 graders rundskue, så langt øyet kunne se. En arkeolog ville fått feber av et slikt et syn, han ville løpt etter hakke og spade. Men det er visst få arkeologer i området. De lokale tyrkerne er så vidt likeglade med det som skjuler seg her at følgende fortelles, med krav på pålitelighet: Da jernbanen gjennom området ble bygget, og de trengte pukk til jernbanefyllingen, tok de det som var for hånden. De hentet ut søyler og arkader og andre bygningsrester fra gamle Laodikea og knuste dem til fyllmasse. Det er godt at arkeologene ikke var her akkurat da. De ville fått hjerteattakk.

Glødende grafitti

Det som raget høyest over bakken da jeg nærmet meg i ettermiddagslyset denne gråværsdagen, minnet om to parallelle akvedukter. Det kan stemme, tenkte jeg i mitt enfold, for Laodikea var jo helt avhengig av vanntilførsel utenfra. Her fantes ikke vannkilder på byens enemerker. Hierapolis hadde varme kilder, Kolossae hadde kjølig kildevann i overflod, mens Laodikea måtte hente vann langt borte fra.

Imidlertid viste det seg at det jeg nærmet meg, var rester etter buegangene fra byens gymnasium. De lyst gulbrune steinene var overstrødd med grafitti, røde hjerter og piler og sikkert glødende erklæringer på et for meg ubegripelig tyrkisk. Ruinene er øyensynlig et populært utfartssted for Denizlis svermende par, og spraymaling har de visst med seg, alle sammen.

Utsikt fra teateret

Det såkalte Lille Teateret i nærheten er ikke utgravd, men rimelig greit synlig, som et avtrykk av en gigantisk kjegle i bakken, der benkerader skimtes under torv og ugress. Ved det kunne jeg stå og se i nordlig retning rett over til det skinnende hvite ”bomullsslottet” ved Hierapolis, byen med det varme vannet. Dreide jeg så blikket om lag 150 grader mot sørøst, kunne jeg i alle fall i prinsippet skimte utkantene av Kolossae, byen med det kjølige vannet. Men hvor var det blitt av akveduktene som må ha vært her, de som førte vann til Laodikea?

Vannforsynigen

Et dykk i de litterære kildene mine brakte for dagen at vannledningene var der, men ikke i form av akvedukter på høyreiste arkader. Det viste seg at vannet kom i en nedgravd rørgate, fra varme kilder et par mil unna. Kanskje ville man sikre denne livslinjen for byen ved å gjemme den under bakken. For dersom fiender skulle avskjære vanntilførselen, ville Laodikea være ferdig som bosted for mennesker.

Men kvaliteten på vannet som byen skaffet seg på denne slitsomme måten, måtte være et problem i seg selv. De rørene man har funnet, er nesten gjengrodd av avleiringer. Vannet som kom hit, må altså ha vært utrolig mineralrikt og ha smakt aldeles redselsfullt. Dertil hadde den lange transporten nødvendigvis gjort det lunkent, verken varmt eller kaldt.

Det er nok ganske sikkert denne særegenheten ved vannforsyningen som Herren spiller på når han avfyrer følgende verbale bredside mot den åndelige likegladheten i menigheten her: «Du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn».

Velstandssamfunnet

Til tross for den sårbare vannsituasjonen ble Laodikea en styrtrik by. Og det som fremfor noe borget for velstanden var tre faktorer: klesproduksjon fra lokale råvarer, farmasøytisk industri og finansvirksomhet.

Bank

Det siste først. Ved et slikt knutepunkt på de store handelsveiene var det både en naturlig og takknemlig oppgave å etablere banker. Da den store statsmann og taler Cicero reiste gjennom her i 52 f.Kr., hadde han med seg veksler og aksepter som skulle løses inn i kontanter. Pengevekslere, banker og all slags finansiell virksomhet var og ble et varemerke for byen.

Farmasøytisk industri

Den farmasøytiske industrien hadde sin inspirasjonskilde et stykke nordvest i dalen, like innenfor Den Frygiske Port. Der lå tempelet for Men Karou, den lokale gamle hovedguden, som blant annet hadde utviklet seg til en slags frygisk utgave av grekernes Asklepios, legekunstens gud. Dette tempelet var et administrasjonssenter og samlingspunkt i distriktet, og folk kom langveis fra for å søke både helbredelse og beskyttelse der. Samtidig var det et knutepunkt for handel, og senter for et viden berømt marked der lokalbefolkningen solgte varer til de mange tilreisende og forbipasserende. Faktum er at helt fram til for 150 år siden ble distriktets ukentlige marked holdt på dette stedet, enda tempelet da hadde vært ute av bruk i mer enn tusen år. Først omkring 1850 ble markedet flyttet de 4-5 kilometerne nordover til den da ganske nylig anlagte landsbyen Sarayköy.

I tilknytning til Men-tempelet vokste det fram en medisinsk høyskole, et vitenskapelig fakultet som snart var viden kjent. Fakultetet fikk hovedkvarter i selve Laodikea, og utviklet etter hvert navngjetne farmasøytiske produkter. Et var en øresalve laget av nardus-krydderet. Et annet og enda mer berømt legemiddel var en øyensalve der støv av frygisk stein var en viktig ingrediens.

Svarte klær

Klesproduksjonen som ble en bærebjelke i Laodicea-økonomien, hadde sin basis i en lokal sauerase med svart, glinsende ull. Så sent som på tidlig 1800-tall fins rapporter som bevitner at rasen ennå eksisterte. Men nå er den borte. Av denne ullen lagde man klesplagg både til hjemlig bruk og for eksport. Særlig en bestemt slags tunika ble Laodikea berømt for. Disse kostbare tunikaene kaltes trimita, og til de grader ble byen forbundet med dette plagget at på konsilet i Chalcedon (451) finner vi Laodikea listet opp under navnet ”Trimitaria”.

Jordskjelvoffer

Men nå er her verken tunikaer eller øyensalver. Jeg ser på restene av en ubestemmelig utseende bygning nær gymnasiet. Steinblokkene er liksom slengt oppå hverandre, hele greia har kraftig slagside ned mot stadion-fordypningen. Slikt kan bare jordskjelv få til. Lykosdalen er et område som har vært herjet av atskillige jordskjelv. Ett av de voldsomste inntraff i år 60, antagelig like før eller like etter at Paulus skrev brevet til kolosserne. Stadion ligger der noenlunde rett fremdeles, i alle fall grøfta som forteller om den. Den var 400 meter lang, dobbelt så lang som standard i antikken, og omgitt av bratt nedskrånende, naturlig amfi der tribunesteinene nå stikker fram fra torven lik gulhvite tenner i et mumieansikt.

Refs til rikdommen

De kristne som bodde her omkring år 95, fikk så ørene flagret i brevet fra den gamle Teologen. Ikke bare blir det henspilt på det lunkne vannet, men i tur og orden på alt Laodikea var så stolt av: finansvirksomheten, de svarte luksusplaggene, øyensalven: «"Jeg er rik," sier du, "jeg har overflod og mangler ingen ting." Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se.»

Nymfas åpne hus

Før de kristne her utviklet seg til slike mette og slappe overflodskristne, kjenner vi så vidt menigheten gjennom Kolosserbrevet.

Paulus ber kolosserne hilse over til brødrene i Laodikea og til en kvinne ved navn Nymfa som hadde åpnet hjemmet sitt for gudstjenester (Kol 4,13). Henne vet vi ikke mer om. Men en eller annen gang har hun nok passert i nærheten av her jeg står denne novemberdagen, på vei til torget eller til noen som trengte hjelp. Og kanskje har mange trasket av sted forbi her på vei til gudstjeneste hos henne og familien. Jeg vet ikke, men ser meg rundt og vet at kanskje er den hvite søylen som stikker opp langt ute på jordet der, en av søylene foran butikken på hjørnet der Nymfa gjorde daglige innkjøp. Kanskje pleide hun også å slå av en prat med Epafras der ved butikken. De kjente sikkert hverandre.

Nå er de altså borte, både bygningene og menneskene som befolket Lykosdalen i det turbulente århundret da kristendommen tok fotfeste i verden.

Historien videre

Om det som hendte etter de første kristnes tid, vet vi ikke mye. Laodikea ble vertskap for et kirkemøte omkring år 360, og skal ha hatt en blomstringstid i det femte århundre. Men i 494 ble byen lagt i ruiner av et nytt jordskjelv.

I det gresk-romerske keiserdømmets tid, mens kristendommen var statsreligion, var det lenge relativt gode tider både for kropp og sjel. Men etter at Islam oppsto i 632, ble det mer og mer urolig i regionen. I 1094 fikk Lykosdalens kristne sivilisasjon et grunnskudd da området ble erobret av det tyrkiske seldsjukker-dynastiet. I 1120 bygde den gresk-romerske keiser Johannes II Comnenus (1118-43) Laodikea opp igjen. Men få år senere startet en storstilt kristen emigrasjon, fordi tyrkerne hadde begynt å massakrere byens kristne innbyggere. Snart var området lagt øde, og fra 1402 av var Laodikea bare en liten landsby. Senere ble også den for sikkerhets skyld jevnet med jorden av tyrkerne, hvoretter de gamle ruinene ble anvendt som steinbrudd for lokale nybyggere, og altså i tidens fylde også for jernbaneanlegget…

I Denizli fins det tidlig i det tredje årtusen en liten gruppe innflyttede kristne, men det er visst alt som er i hele dalen.

Kristne holmer og skjær

Det var med atskillig ettertanke jeg reiste videre fra Laodikea og de andre fordums byperlene i Lykosdalen. Bare rester og ruiner er igjen etter en hel kristen sivilisasjon. Det gjelder jo hele Midt-Østen og det indre og sørlige Middelhavsområdet. En gang var alt sammen kristent kjerneland under det bysantinske, gresk-romerske riket. Nå er de kristne bare ørsmå øyer, for ikke å si holmer og skjær, i et hav av muslimer.

Terrariet

Men grublingen måtte vike for trettheten. Neste stopp var Pamukkale Thermal Hotel i apostelen Filips fordums Hierapolis. Hotellet var et digert kompleks med grunnplan som en hestesko og et veldig sentralbygg i glass og betong. Jeg følte meg som en maur i et terrarium der inne, mellom palmer og busker i en svimlende glasskasse der trapper langs veggene førte opp til stadig nye avsatser. Men rommet mitt var ganske normalt, så søvn ble det. Og neste dag ventet Filadelfia.

Filadelfia

Akkurat som Laodikea var Filadelfia en slags vokter av en fjellovergang, eller to, for å være nøyaktig.

Veikryss

Byen lå ved et annet av de viktigste veikryssene i Anatolia. Hit kom den keiserlige postveien fra Roma, over Via Egnatia til Filippi i Makedonia. Derfra dro postkurérene med båt til Alexandria Troas i Lilleasia, videre gjennom Pergamon og Tyatira til Filadelfia.

Herfra kunne de keiserlige budbringerne dra rett østover og inn i det frygiske høylandet omtrent der jernbanen går nå, opp forbi landsbyen Eşme i retning Ankara. Eller posten kunne dra sørover sammen med de store karavanene. Her i Filadelfia møtte postruten nemlig den viktige handelsveien som kom fra Smyrna via Sardes. Sammen kunne kurérer og handelsmenn dra over fjellet til Lykosdalen, hvor post- og karavaneveien nordfra, antikkens E6, forente seg med handelsveien fra Efesos, antikkens E18, der den kom ut gjennom den Frygiske Port.

Fra Frygia til Lydia

Jeg dro i motsatt retning, nordover fra den Frygiske port, i retning grensefjellene mellom Frygia og Lydia. Filadelfia var landskapet Lydias utpost mot sør.

Filadelfia, eller Alaşehir som byen heter nå, lå innerst i en fruktbar elvedal skapt av Kogamis (Alaşehir Çayı), en sideelv til Hermos (Gediz Nehri), den som renner ut i havet like nord for Izmir. Smyrna var altså nærmeste havneby. Kogamis-dalen stiger oppover mot sørøst mellom høye fjell, 1500 til 1800 m, til den stopper mot nordøsthellingen av Tmolus (Boz Dağlari). Dette veldige fjellmassivet ligger som et gigantbrød fra Izmir til Alaşehir. Det aksler seg helt opp i 2157 meters høyde sør for Sardes, og blir først overstigelig ved den østre brødskalken her ved Alaşehir, der Tmolus møter det frygiske høylandet.

Fjellovergangen fra Sarayköy til Alaşehir er på om lag 75 km. Først var landskapet ganske pregløst og flatt. Men etter Buldan begynte en kraftig stigning som etter hvert flatet ut til en liten høyslette. Den minnet litt om Dovrefjell, for terrenget var ganske mykt der veien gikk, uten forrevne tinder og ville juv. Bilveien fulgte nok stort sett den velprøvde, eldgamle handelsveien over det karrige fjellandskapet.

Stupbratt nedstigning

Men når vi nesten var over i Kogamisdalen og Lydia åpnet seg foran bilen, slo landskapet om takten, så å si. Fra høyfjellet slynget veien seg plutselig bratt nedover mot byen Sangöl, med en dramatikk som var Trollstigen verdig. Det gikk opp for meg hva postbudet til apostelen Johannes hadde å stri med. Oppstigningen til fots her må ha vært tøff. Der dalen foran meg munnet ut mot nord, var nemlig høyden over havet noe slikt som 150 m. Her oppe ved Alaşehir var det ikke stort høyere, visste jeg. Det betydde at fra foten av slyngveien her og opp til det høyeste punktet måtte antikkens reisende håndtere en stigning på 800 m.

Likevel var dette den letteste adkomsten til Lykosdalen og handelsveien mellom Efesos og Østen. Senere, da Efesos sank i glemsel og Smyrna ble den betydeligste havn på Egeerhavskysten, ble dette Lilleasias aller viktigste handelsrute.

Vin og villsvin

Langs veien de siste par milene mot Alaşehir var den brede dalen oversådd med uendelige rekker av vinranker. Jeg fik rede på at dette var et av tyngdepunktene for Tyrkias drueproduksjon. Helt fra antikken har det vært slik, også i det første århundre. Den gangen gikk for øvrig vindyrkingen hånd i hånd med å dyrke Dionysos, vinguden, som også hadde mange tilhengere her i Kogamisdalen.

Litt perpleks ble jeg av å se slik overflod av vinranker her i muslimske Tyrkia. Å nyte vin er jo forbudt i Koranen. Men jeg fikk snart høre at de fleste av de edle fruktene var påtenkt en skjebne som rosiner. Og ellers går vinen som produseres, stort sett til eksport eller til turistindustrien. Om man ikke kan drikke selv, kan man jo alltids skjenke de vantro og attpå til tjene en slant på det.

Forresten forsto jeg av tyrkere jeg pratet litt med, at alkoholforbudet i Koranen strengt tatt ikke er et alkoholforbud, men et vinforbud. I alle fall etter noens mening. De strengt skrifttro kan visst hevde at det er vin Muhammed sier nei til, mens han ikke sier noe som helst om raki og konjakk og den slags…

Ute på vinmarkene var ellers mer å undre seg over. Her og der tronet en slags små dukkehus på stolper, alle med bare glugger til vinduer. Det viste seg at de var mer til arbeid enn til lek. Modne druer er nemlig en lekkerbisken også for noen høyst uvelkomne gourmeter. Områdets tallrike villsvin ynder å ta for seg av herlighetene. Når vinhøsten nærmer seg, sniker de svarte kraftkarene seg ned fra fjellene for å holde fest mellom vinrankene. Forståelig nok deler ikke distriktets vinbønder svinenes begeistring for forehavendet. Derfor tar bøndene sine mausere og skiftes om å holde vakt i disse små byggverkene.

En kunne tenke at herav ble det mang en god middag med villsvinstek og rødvin. Problemet er at muslimene har et like kategorisk forbud mot å nyte svinekjøtt som å nyte vin, så det blir nok lite kulinarisk utbytte av vaktholdet.

Utsikt nordover

Filadelfia er nå begravd under Alaşehir. Den moderne byen er bygd på toppen av den gamle, slik at sistnevnte praktisk talt er forsvunnet. På byplanleggernes plusside noterte jeg at jeg hadde for meg en ganske vakker og malerisk moderne by. Ikke minst kunne øyet fryde seg over harmoniske boligblokker i pastellfarger. Når man først skal ha slike blokker, er det i alle fall godt å se at de kan være arkitektonisk vellykkede.

Og ettersom beliggenheten er den samme, ser man fremdeles hvor imponerende byen må ha fortonet seg også i gamle dager. Den ligger i en helling med fri utsikt nordover dalen, Slik at mange av gatene er ganske bratte. Hele byen ser på avstand ut som en vennlig matrone som har satt seg ned og lener ryggen mot Tmolus-fjellene.

Misjonsstasjon mot Frygias indre

Men grunnleggerne hadde nok snarere planer om å skape en glødende og rastløs misjonær enn en moden og avslappet matrone. Herskerne i kultur- og bibliotekbyen Pergamon, som grunnla Filadelfia om lag 150 f.Kr., hadde som mål at byen skulle være en kulturell utpost mot øst. Herfra skulle gresk språk, kunst og sedvane vinne innflytelse og påvirke det mer primitive Frygia.

Ikke slik å forstå at det frygiske høylandet var bebodd av kulturløse villmenn. Der inne blomstret i sin tid riket til kong Gordius, han med den gordiske knuten, den som Alexander den Store til slutt hogg i to. Og før det regjerte kong Midas der, ulykkesfuglen som ifølge sagnet nesten tok sin død av å bli bønnhørt: Av Dionysos fikk han nemlig den bønnhørelse at alt han rørte ved, skulle bli til gull. Problemet var at også mat og drikke ble til gull… Først da han valfartet til kilden for elva Paktolos, som vi snart skal høre om, og stakk hodet ned i den, ble han løst fra den tvilsomme «velsignelsen».

Men til tross for denne sagnomsuste fortiden, betraktet åndseliten i Pergamon Frygias indre som sørgelig underutviklet på den tid Filadelfia ble grunnlagt.

Kanskje var det byens offentlige status som en slags misjonsstasjon som var klangbunnen når Herren sa at de kristne i Filadelfia hadde foran seg ”en åpnet dør”? Det er i alle fall ikke umulig at ordene spilte på mulighetene for å utbre kristentroen gjennom postrutens ”dør” østover inn i Frygia. Men først og fremst handler ordene om den åpne dør mot himmelen, den som Jesu venner skal få vandre gjennom den dag Herren kommer.

Ruinene i Beş Eylûl

Det er altså ikke mange minner fra fortiden her i byen. Bare her og der stikker noe av fordums prakt opp, for eksempel den gamle bymuren på nordsiden av bykjernen. Mye å drive turisttrafikk på er her ikke. Men heldigvis for kristne pilegrimer skriver de mest spektakulære ruinene seg nettopp fra byens kristne tid.

Gjennom steile og kronglete gater rotet vi oss opp i høyden til bydelen Beş Eylûl og parkerte like ved en moské som stakk sin hvite blyant av en minaret opp mot himmelen.

På andre siden av gata lå et område på et mål omtrent, en grønn lunge klemt ned mellom ruvende, halvgamle leiegårder. Der inne gikk hellelagte ganger over velstelt plen. Lave, grønnmalte rekkverk av naturstokker advarte oss mot brede avgrunner der arkeologene har dukket ned i historiens dyp. Noen søylekapiteler og gamle relieffer bar her og der bud om det pulserende livet her en gang var.

Mammutsøylene fra kirken

Men det mest imponerende synet i denne oasen mellom leiegårdene var de enorme bæresøylene fra den bysantinske basilikaen som engang samlet folk til messe her. Kjærtegnet av gule roser tårnet de seg opp over oss, med grunnplan som greske kors, nesten kvadratiske, og tverrmål på noe sånt som 5 x 5 m. De var bygget av store, gulbrune steinblokker som en gang var forent av teglstensbuer høyt der oppe. Nå var arkadene vekk, bare rester av teglstein hvilte øverst på søylene. De trauste pilarene sto der som stubbene av felte kjempetrær.

Denne grandiose kirken ble altså bygget av generasjoner lenge etter de kristne som Johannes henvendte seg til i. Men sannsynligvis er den bygd over en eldre kirke. Så for alt hva vi vet, kan selve stedet ha blitt valgt til kirketomt fordi slektledd etter slektledd tok vare på erindringen om hvor de første kristne pleide å samles. Kanskje sto jeg på akkurat det stedet der en oppleser en gang rensket stemmen foran en spent forsamling: ”Skriv til engelen for menigheten i Filadelfia…”

Martyrer

De første kristne hadde det ikke lett her. Vi har snakket om Dionysos-kulten, som nok var et fristende alternativ. Men mer fatale problemer bød nok keiserkulten på. En eller annen gang før år 155 led noen fra Filadelfia martyrdøden i Smyrna, for i Polykarps Martyrium heter det at «Polykarp var den tolvte som led martyrdøden i Smyrna, om vi regner med dem fra Filadelfia.» Når dette fant sted, eller hvor mange Fra Filadelfia det dreide seg om, vet vi ikke. Men notisen forteller at Filadelfia fikk smake de samme problemene som kristne ellers i Romerriket.

Johannes’ brev til dem i Åp viser likevel en mønstermenighet. Akkurat som de kristne i Smyrna får også de i Filadelfia idel ros. De hadde ”liten kraft”, men likevel holdt de fast på Herrens ord og fornektet ham ikke.

Jordskjelv

En helt annen trussel enn forfølgelser hang for øvrig over alle i denne byen, kristne som ikke-kristne. Frykten for jordskjelv red Filadelfia som en mare. Kanskje er de enorme bæresøylene tause vitner om den sak, bygd som de er for kunne stå for en støyt, mer enn for å briljere med smekker eleganse.

I året 17 e.Kr. ble byen rasert av en voldsom rystelse. Selve hovedskjelvet var ille nok, og krevde mange dødsofre. Verre var det at etterskjelvene nesten var like sterke, og de varte i månedsvis. I året 20, tre år senere, gav historikeren Strabo en skildring av hvordan folket i Filadelfia fremdeles var en samling nervevrak, flyktninger fra egen by. De fleste av dem hadde slått seg til på åpen mark utenfor byen, langt unna alt som kunne ramle i hodet på dem. Der bodde de i telt og sammenraskede skur, i konstant og lammende angst for hvilke nye redsler jordbunnen hadde i ermet for dem. De som trosset skjebnen og bodde inne i byen, ble hoderystende betraktet nærmest som psykiatriske tilfeller.

Denne opprivende begivenheten skrev seg med skjelvende hånd inn i byens historie, folk glemte det aldri. Få år før de fikk brevet fra Johannes var de på nytt blitt minnet om de gamle redsler, da jordskjelvet i Lykosdalen i år 60 endevendte byene rett på sørsiden av fjellene. Det kan godt hende at det er dette kollektive jordskjelvtraumet som får Herren til å tegne opp det Nye Jerusalem som Filadelfias rake motsetning, som en by med et tempel og med søyler som man aldri behøver å stikke av fra: ”Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det” (Åp 3,12).

Ærerik historie

I århundrene som fulgte, skulle det vise seg at det slett ikke var så rent «liten kraft» i det kristne miljøet her. Mammutsøylene i kirkeruinen her sier sitt om det. Faktisk ble det slik at gjennom de siste 400 årene av det bysantinske rikes tid, før keiserbyen Konstantinopel falt for tyrkerne i 1453, var Filadelfia den kristne kulturens siste skanse mot Islam. Byen lot seg verken erobre av seldsjukene eller ottomanene, og holdt ut nesten like lenge som den kristne keiserbyen selv. Som fri, kristen bystat lå den der lik en øy i et muslimsk hav. Kanskje hadde den ligget som en kristen enklave fremdeles, om ikke keiseren selv hadde begynt å betrakte Filadelfia med ergrelse og misunnelse, fri og ubundet av ham som den var blitt. Til slutt gjorde keiseren felles sak med tyrkerne, og like før 1390 inntok en kombinert tyrkisk og bysantinsk hær dette siste frie, kristne bysamfunn i Lilleasia. Slik maktet kristen avindsjuke det som muslimsk erobringslyst ikke hadde fått til.

Ingen kristne

Kirkeruinen her voktes og pleies nå av en slags stiftelse, hvis det da ikke er Tyrkias eget kulturdepartement? Jeg fant aldri ut av det. I alle fall ligger området der velstelt og innbydende og venter på de sørgelig få turister som kommer innom.

Til og med en slags souvenirkiosk åpenbarte seg i et hjørne av området. Den åpnes visst i en fei når pilegrimsreisende har bebudet sin ankomst. Jeg spurte den hyggelige damen som våket over isenkramet om det fantes noen kristne i Alaşehir nå. Hun bodde jo i byen, og hadde jobb ved et kristent minnesmerke, så hun burde ha peiling. Men det viste seg at hun selv var muslim, og hun kjente ikke til at noen i hele byen hadde kristen tro.

Jeg hadde lest at det fremdeles skulle være en stor kristen menighet her. Men kildene mine må ha vært utdaterte. Antagelig endte den kristne æra også her i de turbulente årene etter første verdenskrig, da det Ottomanske riket gikk under og det kristne Hellas og det muslimske Tyrkia oppsto på ruinene.

Hvilke tanker for gjennom hodet på de kristne her, tro, når blodtørstige fiender brøt gjennom forsvarsverkene deres på slutten av 1300-tallet? Eller når den etniske rensingen i det unge Tyrkia feide som en bybrann også gjennom Alaşehir?

«Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden,» hadde Herren sagt til første og andre generasjons kristne her.

Hva enn de siste kristne må ha tenkt når menigheten på stedet ikke lenger ble bevart gjennom prøvelsene, så var det liten trøst å hente fra skjebnen til de kristne i nabobyen Sardes.

Sardes

Var vinmarkene mange og vidstrakte øverst i Kogamis-dalen, ble de både flere og større ut gjennom dalen i retning Sardes. Hadde jeg stusset over påstanden om at dette var Tyrkias beste vindistrikt, ble nå all tvil feid inn under de velstelte vinrankene som i uendelige rekker paraderte forbi bilvinduene.

Kong Krøsus’ hovedstad

Fylkesveien fra Alaşehir suste ut av Kogamis-dalen og inn på moderne E96 ved landsbyen Yeşilova. Fra da av var vi ute i det vide og grønne dalføret omkring elva Hermos. Hermos finner sin vei mot Izmir og havet gjennom en dal som konkurrerer med Meanderdalen i både bredde og fruktbarhet, bare ikke i lengde.

Over det grønne teppet cruiset vi mot vest, først gjennom byen Salihli og deretter inn i kong Krøsus sin gamle hovedstad.

Den vesle landsbyen Sart som lever videre på ruinene etter Sardes, var ikke mye kongelig ved første øyekast. Men det kom nok av at jeg hadde vært opptatt med å kikke til høyre ut over sletta. Veien hadde gått langs den sørlige kanten av dalbunnen, nesten inne under fjellene, og først da jeg steg ut av firhjulingen i Sart og la hodet bakover, oppdaget jeg den kongelige tyngde over Tmolus-massivet. Det raget opp som ryggstøet på en tronstol bak den fordringsløse landsbyen. Et par forrevne topper steg fram fra massivet bakom og reiste seg på begge sider lik armlenene på tronen. Selve tronsetet var et platå mellom dem. Der oppe lå det opprinnelige Sardes.

Synagoge med hedenske symboler

Men også her nede på sletta var mektige minner etter fordums glans. Restene etter en diger synagoge fra 300-tallet e. Kr. fortalte sitt om byens dimensjoner den gang, ikke minst dimensjonen på det jødiske samfunnet i byen.

Selve bygningen var blitt konvertert fra offentlig bruk til synagoge. På det flotte mosaikk-golvet, like foran en apsis med sitteplassene til synagogens eldste, sto et digert marmorbord båret oppe av romerske ørner som holdt hver sin lynstråle i klørne. På begge kortsider av dette bordet, som sikkert hadde fungert som lesepult for torah-rullen, sto skulpturer av Sardes’ gamle symbol, dobbelt-løven. To løver vokst sammen i bakpartene som siamesiske tvillinger stirret vaktsomt hver sin vei. De var et vanlig symbol for byens store gudinne Kybele, også kalt Artemis på grunn av det nære slektskapet mellom henne og efesernes modergud.

Hvordan disse hedenske symbolene fikk lov å bli stående i en jødisk synagoge, er meg et mysterium. Forklaringen er muligens at den opprinnelige bygningen, en romersk basilika, var såpass ærverdig i lys av byhistorien at ingen hadde mage til å vandalisere det klassiske inventaret.

Gammel jødisk bosetting

Jødene som bodde her, var nemlig tett vokst sammen med byens historie. Kongeriket Lydia, eller «Lud», er nevnt både i det Gamle Testamentes historiske bøker og av såvel Jesaja som Jeremia. Da Seleukidene rådde her, i årene 323-133 f.Kr., skal 2000 jødiske familier ha utvandret fra Mesopotamia og slått seg ned i området omkring Sardes. Og Josefus beretter at helt fra Cæsars tid hadde jødene i Sardes egne områder, rett til fritt å samles og til å ordne seg med kosher mat.

Da denne synagogen sto ferdig, hadde altså det store jødiske samfunnet i mange generasjoner vært en integrert del av byen. Slike jødiske samfunn var det i alle våre sju byer. I de sju brevene hører vi også at forholdet mellom dem og de kristne ofte mildt sagt ikke var det hjerteligste. Men i brevet til Sardes skimter vi ingen truende jøder i kulissene. Kanskje det kom av at her var forholdet godt.

Gamle Sardes

Her nede ved det moderne Sart fant vi ellers bare de yngste lagene av Sardes’ historie. Foruten synagogen var her også et imponerende, tre etasjer høyt romersk gymnasium, delvis restaurert, og en delvis utgravd handlegate med alle slags forretninger.

Men for å finne hvor de første kristne holdt til, måtte vi dra opp på tronstolens sete og helt til foten av den halsbrekkende, 500 meter høye klippen som dannet det østre armlenet, det venstre sett nedenfra.

Paktolos

Like etter brua over den gamle gull-elva Paktolos svingte vi av fra hovedveien og fulgte denne vesle bidragsyteren til Hermos-floden noen hundre meter innover langs en uanselig krøttersti av en vei. Elva selv forsvant til høyre for oss og fosset muntert videre gjennom århundrene nede i en dyp og frodig v-dal, der høstgylne trær liksom vitnet om gullet som den forsynte kong Krøsus og hans forfedre med. Fra Paktolos ble det nemlig i sin tid utvunnet store mengder gull.

Etter sagnet var det kong Midas som gjorde elva gullførende da han kvittet seg med bønnhørelsen. For å få av seg gullets forbannelse måtte han vaske seg i Paktolos’ kilder, husker vi.

Den mer edruelige forklaringen er nok at elva i sin tid strømmet gjennom et lag med gullførende sand et sted inne i fjellet. I alle fall førte Paktolos med seg legendariske mengder av det gylne metallet. Langs breddene i elvedalen fins rester etter gullutvinnings-anleggene som de første kongene i Lydia satte opp. I riktig gamle dager, fortelles det, la man bare et saueskinn ut i elva om kvelden. Om morgenen var det fullt av gullkorn som hadde satt seg fast i nattens løp. Kanskje var det her myten om det Gylne Skinn oppsto, det som Jason og Argonautene dro ut fra området ved Korint for å finne?

Gull og penger

Imidlertid hadde Paktolos uttømt gullreservene sine et par hundre år før de kristne i Sardes åpnet brevet fra apostelen Johannes. Allerede da romerne overtok her, var bare minnet om fordums gullglans tilbake. Men akkurat som jordskjelvene satte sitt preg på folkesjelen i Filadelfia, slik satte gullet fremdeles sitt preg på folkesjelen i Sardes.

Det var kongene i denne byen som innførte preget mynt som betalingsmiddel. Mer enn 500 år f.Kr. begynte de med det, tett fulgt av Egina sør for Athen, senere etterapet av hele verden. Det var altså Sardes som gav oss pengenes forbannelse. Og den legendariske rikdommen til kong Krøsus, han hvis navn i hele verden ble et synonym for å være fabelaktig velstående, ble en slags bærebjelke i selvforståelsen her omkring. Enten var man rik og nøt det, eller man tørstet etter å bli rik.

Ruinbyen

Oppover krøtterstien langs Paktolos kjørte vi så å si bakover i Sardes’ historie. Oppe på sletta, på tronstolens sete, åpnet seg et utrolig syn.

Foran føttene mine lå en sann overdådighet av rester etter gater og bygninger og søylerekker. Halvsirklene etter apsis fra for lengst sammenraste kirker ropte om den kristne kulturen som blomstret her i bysantinske tider. De storslagne ruinene av det gamle Artemis/Kybele-tempelet midt i bildet var en annen magnet for oppmerksomheten. Men det største blikkfanget var ikke alle disse arkeologiske lekkerbiskenene. Det største blikkfanget var det venstre armlenet.

Uinntagelige Sardes

På nært hold stakk dette enorme, nakne, sagtakkete fjellet opp ved enden av sletta lik den forslåtte baugen av et kjempeskip, strandet med kjølen i været. Kvass som en økseegg stakk baugen fram og ned mot sletta, og oppe på selve kjølen flatet skipsbunnen ut, mens skipssidene falt loddrett ned på alle sider. Nederst på baugen, nesten nede på stranda, så å si, hang et byggverk liksom halvveis i løse lufta.

Oppe på den flate kjølen av dette strandede jutulskipet lå det opprinnelige Sardes.

Der oppe residerte kong Krøsus i sin tid.

Den eneste adkomsten opp dit gikk langs eggen på den knivskarpe baugen. Byggverket som henger halvveis i løse lufta, var visst en slags vakthytte som skulle kontrollere starten på denne adkomstveien. For når denne eggen var bevoktet, fantes ingen andre trusler mot bysamfunnet der oppe. Hvem kunne forsere 500 meter loddrett fjellvegg? Ingen i verden var så trygge som folket i Sardes.

Dette imponerende synet ble opphavet til et yndet uttrykk i antikken. Når man skulle si at ett eller annet var umulig å forsere eller ikke lot seg beseire, sa man gjerne at det var «uinntagelig som Sardes.»

Det satte naturligvis sitt stempel på folkesjelen, like solid som det kongelige avtrykket på Sardes sine mynter.

Da fredeligere tider kom, etter at Romerfreden senket seg, fant mange snart ut at det var ubekvemt å klatre opp og ned denne steile og skumle veien hver dag. Dermed begynte folk å bosette seg på sletta med alle ruinene foran meg. Ikke lenge etter ble også området nede ved hovedveien bebygd, på dalbunnen der Sart nå ligger. Men århundrers opplevelse av en tilværelse uten trusler fortsatte å prege folkesjelen, også i forstaden på tronstolsetet.

Kameler mot Krøsus

Nå var det rett nok ikke så aldeles trygt i de eldste tidene. Et sårt punkt i Sardes’ historie er erindringen om det som skjedde da perserkongen Kyros gikk til angrep. Kong Krøsus hadde rykket ut med store styrker for å møte ham nede på sletta, og regnet med en rimelig lett match. Blant annet rådde han over store ridende styrker, og dette kavaleriet var tiltenkt sentrale oppgaver i trefningen. Men orientaleren Kyros visste noe som europeeren Krøsus ikke kjente til. Han visste at var det noe som hester fryktet og avskydde, så var det synet og lukten av kameler. Dermed stilte den persiske ringreven opp store mengder kameler i første rekke, og innledet slaget med å sende dem rett mot kong Krøsus sitt kavaleri. Dels måpende, dels frådende, midt i et forrykende kaos av vrinskende og steilende og flyktende hester, hadde Krøsus intet annet å gjøre en å ta med seg hæren og stikke av opp til platået sitt.

Og nå hadde Kyros god tid. En langvarig beleiring fulgte, og kanskje hadde den pågått fremdeles, om ikke en tilfeldighet hadde gjort det umulige mulig.

En skjebnesvanger hjelm

Det fortelles nemlig at en vakker dag la beleirerne merke til at en av soldatene der oppe på toppen mistet hjelmen sin utfor den loddrette fjellsiden. Men hjelmen falt ikke helt ned, den landet i en sprekk. Og til sin forbløffelse ble perserne vitne til at soldaten svingte seg utfor kanten, klatret nedover, hentet hjelmen og forsvant opp igjen.

Som man forstår, var dette en over all måte tankevekkende tildragelse, og etter en tids studier i marken og grundig planlegging, satte beleirerne plutselig inn et nattlig angrep. Den natten straffet det seg at vaktholdet hadde vært konsentrert om adkomstveien langs knivseggen mot sør, mens ingen så noen grunn til å holde øye med fjellveggene i de andre himmelretningene. Da Krøsus våknet neste morgen, var det uinntagelige Sardes inntatt av fjellklatrende persiske commandosoldater.

Erobreren Kyros og profetiene

Hvor mye som er legende i denne fortellingen, vet jeg ikke. Uansett er det et faktum at Kyros kom over den intetanende kong Krøsus som en tyv om natten, og kunne legge hånd på «skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder», som Jesaja profeterer om ham (Jes 45,3). Kanskje var det nettopp Krøsus’ veldige formue som profeten så for seg at Kyros slo kloa i. Det hører for øvrig med til historien at den storsinnede perserkongen lot Krøsus beholde livet.

Falsk trygghet

Ikke bare denne gangen, men også en gang til ble Sardes inntatt slik. Historien gjentok seg et par-tre hundre år senere, like før romerne tok over. Men av en eller annen grunn overlevde myten om det «uinntagelige Sardes» likevel, og var nok også med på å prege byens kristne befolkning. Det er ikke utenkelig at det er dette som er bakteppet når Herren snakker om å «komme over dem som en tyv». Akkurat som Sardes ikke var så trygt når det kom til stykket, skal heller ikke de kristne slumre hen i falsk trygghet. Når Herren stiller dem til ansvar, kan ingen gjemme seg. Da hjelper verken steile klippevegger eller borgerskap i Sardes.

Men det alvorligste med de kristne i denne byen, ifølge brevet i Åp, var at de åndelig sett var døde, enda de hadde navn av å leve.

Skitne klær

Bakgrunnen for så sterke ord kunne være flere ting. Kanskje skyldtes de at suget etter rikdom preget folkesjelen også innenfor menighetens vegger. Kanskje hadde den falske trygghetsfølelsen sugd kraften fra menigheten. Men det eneste konkrete hintet Herren gir, er at det hadde noe med å «skitne til sine klær» å gjøre.

Men uttrykket å «skitne til sine klær» ble i samtidas kristne miljø gjerne brukt om misbruk av seksuallivet. Det betyr nok at de storslagne ruinene etter Kybele/Artemis-templet ute på sletta foran meg hadde noe med saken å gjøre

Kybeletempelet

Den store gudinnen her i byen kaltes vekselvis Artemis og Kybele og var i nær slekt med, for ikke å si tvillingsøsteren til Artemis i Efesos. Hun var fremfor alt fruktbarhetsgudinne, og tempelet hennes her var nesten like storslagent som det underverket som engang lyste i kystmetropolen på sørsiden av Tmolus-massivet.

Et tempel på den tiden var ikke bare et firkantet rom med en gudestatue inni og søyler omkring. I tempelet fantes også lokaler for ymse formål. Der var selskapslokaler der folk kunne feire åremålsdager og foreninger holde møter og fester. Og ikke minst var der rom for tempelskjøgene. De hadde nemlig en viktig og samfunnsgagnlig tjeneste, iallfall i de fleste menns øyne. Ved å kjøpe deres tjenester, støttet brave borgere en dobbelt god sak: Gjennom seksualakten var de med på å billedlig fremstille en bønn til gudinnen om fruktbarhet for land og folk. Samtidig gikk inntekten av moroa for en stor del til byens store stolthet, tempelet.

Hvert år ved sommersolverv ble det arrangert en ukelang festival for Kybele/Artemis, med mange tilreisende og store festligheter, for ikke å si orgier i og omkring gudinnens storslagne paulun. Og alt sammen ble av folk flest betraktet som sunne folkeforlystelser.

Sex, penger og tilbakelenthet

Det var nok dem i det kristne fellesskapet her i Sardes som skjønte at den slags forlystelser lå på alvorlig kollisjonskurs med Guds gode vilje. Men det er også tenkelig at mange, særlig blant hedningekristne, altså de som hadde vokst opp i en hedensk kultur, ikke innså poenget med å ta avstand fra tempelskjøgene og trafikken deres. I Korint, der Afroditetempelet på toppen av byens akropolis var legendarisk beryktet for sine utallige tempelskjøger, måtte Paulus et halvt hundre år tidligere uttrykkelig påpeke at det er galt å ligge med skjøger (1 Kor 6,15f). Det var altså ikke selvsagt for alle menighetslemmer i Korint den gangen, og det er mildt sagt tenkelig at samme forvirring kunne råde her i Sardes.

Det er ikke sikkert at den åndelige død skyldtes bare dette. Kanskje skyldtes det heller kombinasjonen: at sex, penger og tilbakelent trygghet til sammen ble til en slags åndelig nervegass som truet med å ta livet av dem, kristelig sett.

Klokkene ringer

Og plutselig hørte jeg klokker ringe, mens jeg nærmet meg Artemis/Kybeles tempel, i gullbyen på sletta, under skyggen av den falske tryggheten fra det uinntagelige Sardes. Klokkene var ikke kirkeklokker, men varselklokker. Jeg lever i, og er blitt en del av, et samfunn der sex løsrevet fra ekteskapet nå nærmest er blitt det normale, et samfunn der vi blir rikere og rikere og ofrer mindre og mindre, et samfunn der ingen lenger synes å trenge Gud oppå haugen av sine medisiner og forskanset bak sine forsikringspoliser. Varselklokkene lager en rytme: «Jeg vet om dine gjerninger. I navnet er du levende, men du er død».

Alvoret fra disse ordene ble stående og dirre i ildskrift over Sardes.

Og mye tyder på at de faktisk tok skjeen i en annen hånd, de kristne her. I alle fall fortsatte menigheten å leve og virke, og virke godt. Bispesetet her ble det ledende i hele landskapet Lydia like til sist på 1300-tallet, da Filadelfia overtok primatet de siste årene før sitt eget sammenbrudd.

I løpet av forrige århundre ble området tømt for kristne. Men like før sekelskiftet har en liten kristen «teltmakermisjon» slått rot her, og noen entusiastiske ungdommer, blant annet fra Norge, har satt seg som mål å skaffe kristendommen fotfeste igjen i dette gamle bibelske kjerneområdet.

La oss be om at de lykkes.

Tyatira

Veien fra Sardes mot Tyatira, eller Akhisar, som byen heter nå, var ca 80 km.

De tusen hauger

Den tok av mot nord ved Salihli og passerte den vesle, vakre Marmara-sjøen, ikke å forveksle med Marmarahavet mellom Dardanellene og Bosporus. Her var Hermos-dalen blitt en vid slette, og til min forbløffelse var sletta oversådd med sirkelrunde hauger av varierende størrelse. Det viste seg at det var gravhauger, fra ca 600 f Kr. Vi kjørte på Bin Tepe, De Tusen Haugers Slette. Her ute ved den vesle innsjøen hadde det eldste Sardes sin gravplass, merkelig nok.

Flat og lettkjørt rullet veien unna under oss. Byen vi skulle til, lå ved elva Lykos, (Kum Çayı, ikke den samme som Lykos ved trillingbyene). Den flyter nordøstfra ned mot Hermos-floden (Gediz Nehri) og de to løper sammen ved byen Manisa. Fram mot møtepunktet danner disse to elvene liksom to sider i en trekant, mens veien fra Salihli til Akhisar/Tyatira utgjør den siste siden, den mot øst. Midt inne i denne trekanten står et lite fjellmassiv som aksler seg opp til 1000 m.o.h.

Grenseby og prügelknabe

Akhisar ligger i det nordøstre hjørnet av dette maleriske triangelet, og derfra er det strake veien nordover og deretter vestover mot Pergamon. Akhisar ligger i Lydia, men rett over høydedragene i nord ligger landskapet Mysia. Slik blir Akhisar en av grensebyene på den klassiske postruten.

Det Tyatira som adressatene i Åp levde i, var en relativt ung by som hadde hatt fred en stund og nå endelig begynte å få litt velstand. Byen var opprinnelig anlagt som garnisonsby, om lag år 300 f.Kr, i grenselandet mellom to av rivalene som delte Alexander den stores rike. Seleukos I Nikator holdt Sardes og landet sør- og østenfor, mens Lysimakos holdt Pergamon og landet nord- og vestenfor. I 281 f.Kr. braket de to sammen, og Seleukos vant. Men snart bølget fronten tilbake igjen, og i mer enn hundre år ble den arme byen Tyatira en slags evig prügelknabe, skviset mellom to rivaler. Den ble dømt til å forsvare en utpost med nebb og klør, snart for det ene riket, snart for det andre, og hver eneste gang ble forsvarerne valset ned av en besluttsom fiende. For byen hadde praktisk talt ingen naturlige forsvarsverker, plassert som den var, blid og troskyldig, midt på sletta. Først da romerne overtok i 189 f.Kr ble det fred for de hårdt prøvede innbyggerne.

Den arkeologiske park

Også nitten hundre år senere åndet det av fred og vennlighet i dette velordnede og moderne bysamfunnet. Men om byen var aldri så vennlig, hadde den ikke gjort mye for å hegne om historien sin. Av de sju byene er det kanskje denne som har foretatt seg minst for å bevare minnet om fortiden.

Byens arkeologiske park beslagla bare et snautt mål nede mellom blokker og bolighus. Et stort skilt nær inngangen, i den internasjonalt riktige rødbrune skiltfargen for kulturminner, fortalte at utgravningene her skjedde i 1974-75. Det mest iøynefallende inne på området var murene etter en basilika fra 500-tallet e.Kr. En kunne tro den avlange, majestetiske bygningen var en kirke, selv om den pekte nordover og ikke østover med sin halvsirkel av en apsis. Men fraværet av kristne symboler indikerte at dette nok snarere var en eller annen form for kommunal forsamlingssal. Ingenting av det som lå strødd i denne parken, var visst eldre enn 200-tallet e.Kr. Det finnes riktignok mer, en del utgravd materiale befinner seg på museum i byen Manisa litt lenger vest. Men her i friluft var det ikke mulig å besiktige noe som også Johannes sine adressater kunne ha festet øynene på. Ei heller fantes her minner etter senere tiders kristne.

Laugenes by

At minnene her var så få og fargeløse, iallfall i en kristen pilegrims øyne, står i sterk kontrast til det faktum at dette var en svært så fargerik by omkring slutten av det første hundreår. Takket være inskripsjoner og mynter vet arkeologene at samfunnet her hadde et vidt forgrenet næringsliv, der aktørene var organisert i laug. Her var laug for bakere, bronsesmeder, ullarbeidere, linarbeidere, fargere, klesfabrikanter, lærarbeidere, pottemakere og slavehandlere. Ingen annen by kunne vise til så mange laug som Tyatira.

På en mynt kan man for eksempel se Hefaistos, smedkunstens gud, smi ferdig en hjelm til en ventende Pallas Athene. Denne scenen på en mynt forteller noe om hvor viktig bronsesmedene var for Tyatira. I brevet til de kristne her snakker Herren om «føtter som bronse». Kanskje er dette bevisst bruk av et språk som Tyatirafolk forsto ekstra godt. Det er ikke utenkelig at noen av de kristne nettopp var med i bronsesmedenes laug.

Purpurfargerne og Lydia

Fargernes laug er spesielt interessant for senere tiders kristne. Fargingen det var snakk om, gjaldt særlig purpurfarging av ull. Ett av bysbarna hadde gjort seg en levevei av å eksportere det ferdige produkt etter slik innfarging. Det var en kvinne ved navn Lydia, som solgte purpurtøy, kanskje også ferdige klær, i Filippi i Makedonia. Hun var den første kristne som ble døpt i Europa (Apgj 16,14ff). Det skjedde om lag år 50. Antagelig hadde hun nær kontakt med fargerlauget og andre purpur-arbeidere i Tyatira.

Ellers er det verd å merke seg at fargen på det Lydia solgte, sannsynligvis var annerledes enn det dypt mørkerøde, nesten fiolette som vi forbinder med ekte purpur. Ekte purpur ble utvunnet av purpursneglen, som var svært sjelden. Nevneverdige forekomster fantes stort sett bare på kysten av Fønikia, og fargen, som kom fra et sekret sneglen utskilte, fikk opprinnelig navn etter byen Tyrus, ”tyrisk purpur”. Følgelig var de ekte sakene eventyrlig kostbare. Det er mildt sagt usannsynlig at det kunne skapes håndverkerlaug og blomstrende handel omkring dette i en småby i innlandet som Tyatira. Langt mer sannsynlig er det at Lydias geskjeft var basert på en plante som det fantes rikelig av her, nemlig krapplanten, (rubia tinctorum). Det er en beskjeden vekst med små, fiolette blomster. Av roten på den utvant man et fargestoff som gjerne kalles ”tyrkisk rødt,” ikke ulikt den friske rødfargen vi for eksempel kjenner fra det tyrkiske flagget. Stoffer og klær med denne fargen var det nok Lydia solgte, og det samme gjaldt sikkert jøden Supsius fra Hierapolis, som vi har møtt tidligere. Fargebetegnelser ble brukt nokså upresist på denne tiden, så ”purpur” kunne være både dette og hint innen rød sektor på fargekartet.

Jesabel

Ettersom hun sikkert hadde kontakt med laugene omkring purpurtrafikken i hjembyen sin, vil jeg tro at den nydøpte Lydia godt kunne forstå problemene som skulle oppstå hjemme i Tyatira omkring «kvinnen Jesabel» førtifem år senere.

Johannes tordner i sitt brev mot dette mennesket, og mot dem i menigheten som hadde latt seg blende av henne. Hun kalte seg profet, og anbefalte tilhengerne sine å «kjenne Satans dybder», hva nå det besto i. Det hadde nok sammenheng med at hun lokket folk til å «spise avgudsoffer og drive hor». Når de to tingene blir nevnt sammen, er det sannsynligvis en klar henvisning til et kjent fenomen i det sosiale liv, nemlig de festene som ble arrangert i templenes selskapslokaler.

Fest i Tyrimnos-tempelet

I Tyatira het hovedguden Tyrimnos. Han var en lokal variant av Apollo, helte- og krigerguden. Like utenfor byen lå også tempelet for Sambethe, en gudinne som stammet fra det området som nå heter Irak. Hun var en slags orakel-gudinne som holdt seg med et kvinnelig medium, en prestinne eller profetinne som brakte videre Sambethes dypsindigheter. Dertil fantes her templer så vel for Dionysos som Artemis. Selskapslokalene i disse templene ble flittig brukt til sosiale sammenkomster av ymse slag, ikke minst til festene i de tallrike laugene. Ved slike laugsfester, for eksempel, ble for det første kjøttet servert så å si blodferskt fra avgudens offeralter, og for det andre kunne man til dessert eller som nachspiel hygge seg med de tempelprostituerte.

Jesabels program

Kvinnen Jesabels – hva skal vi si, - åndelige program gikk kan hende ut på å hevde at slikt var både godt og gagnlig for en kristen. Jeg synes jeg hører henne berolige de første bronsesmedene som kom til henne med sitt pikante problem: «Er du med i lauget, så kan du som kristen selvsagt være fullt integrert i dine kollegers sosiale liv. Avguder finnes jo ikke, og med pikene er det jo bare en kjærlighetsakt, og Gud er jo kjærlighet…»

Kanskje var detaljene litt annerledes, men etter teksten i Åp å dømme, dreide det seg om noe slikt. Brevet til Tyatira er det lengste, og vi kan liksom kjenne det dirre av Herrens vrede over «Jesabels» himmelropende forvrengning av både tro, håp og kjærlighet.

Nye tider

«Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. Den som seirer og til det siste holder fast på de gjerninger jeg vil dere skal gjøre, ham vil jeg gi makt over folkene», proklamerer Herren i år 95 over den byen jeg sto i nå. Den generasjonen som hørte det, gikk i graven uten at de i jordelivet hadde opplevd å se Herren komme.

Men de holdt fast på det de hadde, på troen på Jesus, og barn og barnebarn forble kristne gjennom romertiden. Nesten fram til nåtiden klorte de seg og sin kristentro fast på dette stedet.

«Makt over folkene», derimot, det fikk de ikke i livet på jorda. Isteden fikk folkene, i skikkelse av fremadstormende muslimer, makt over de kristne. Nå ligger byen her slumrende på sletta, uten lyden av kirkeklokker. Desto mer lyd er det fra minaretene når muezzinene kaller til bønn gjennom høyttalerne sine. Så vidt jeg har klart å bringe på det rene, bor ingen kristen her lenger.

Nye laug

I halvmørket som lurte seg fram straks sola var sunket bakom fjellene i vest, stanset vi ved en bensinstasjon før kursen ble satt nordover mot Pergamon, eller Bergama som byen heter nå. På ren impuls blitzfotograferte jeg vindusruta på stasjonen. Med store, hvite bokstaver kunngjorde den navnet på oljeselskapet sitt og opplyste om åpningstidene, og øverst og med de største typene lyste det moderne bynavnet, Akhisar, imot meg. Det nye Tyatira levde og blomstret, med nye yrkesgrupper og laug-konstellasjoner. Men representanten for bensinarbeidernes laug der inne bak glassruta hadde neppe noensinne hørt om sine gamle bysbarn og deres problemer med «Jesabel».

Pergamon

Hotellet ved Bergama gav kjærkommen hvile. Det var et hjemmekoselig sted, med adkomst til rommene via utvendige trapper og terasser, men med preg av å være mye benyttet, for å si det forsiktig. Bergama tiltrekker seg mange historieinteresserte, så hotelldrift er ganske lønnsomt, men det blir mye slitasje av sånt.

Beliggenheten tett ved hovedveien gav ellers nærkontakt med nattlig trafikk i en tyrkisk småby, som Pergamon er redusert til nå. Det var åpenbart ingen mangel på mopeder og motorsykler blant distriktets unge.

Muslimsk vekkelse

Men spetakkelet fra dem var for intet å regne mot hva den lokale muezzin kunne avstedkomme med mikrofon og høyttelere. Klokka 05:30 presis flerret han trommehinnene mine og stakk kniver i korsryggen min. Underveis mot taket gikk det opp for meg at den lokale moskéen lå tvers over veien.

En slik muslimsk vekkelse gav en tankevekkende start på en dag da man skulle kikke etter kristne spor.

Praktfull beliggenhet

Moderne Bergama ligger ved en liten sideelv til Kaikos (Bakır Çayı), litt hevet over og tilbaketrukket fra slettelandet i Kaikos-dalen, akkurat der hvor den vesle sidedalen munner ut på sletta. Det er ca 30 km ut til Egeerhavet, men i Romertiden var Kaikos seilbar hit opp, iallfall for mindre fartøyer.

Pergamon lå opprinnelig på toppen av en ualminnelig spektakulær fjelltopp. Den stikker 300 m opp fra slettelandet foran, som en slags gigantobelisk. Der oppe lå byen med fullkommen oversikt over det flate landskapet. Kanskje var det ikke fullt så uinntagelig her som på Krøsus’ legendariske platå i Sardes, for i Pergamon skrår fjellsiden såpass at både teater og Dionysos-tempel kan vagle seg i hellingen. Men utsikten der oppe fra var formidabel. Og motsatt: Sett fra slettelandet framsto Pergamons gamle Akropolis med en autoritet og en velde som måtte få enhver angriper til å skjelve i tunikaen.

Gitt bort til Roma

Da Åps første lesere bodde her, hadde Romerfreden hersket nesten uten avbrekk i snart to hundre år. Gjennom det tredje og andre hundreåret f. Kr. var Pergamon hovedstad i den nordvestlige delen av Alexander den stores gamle imperium, og var styrt av en rekke konger som vekselvis het Attalos og Eumenes. De sørget for fred og vennskap med den hurtig voksende supermakten Roma. Beundringen for Roma måtte være ganske nesegrus, for i året 133 skjenket rett og slett Attalos III hele sitt kongedømme til Det romerske Rike. Ikke alle likte det, og i en kort periode etterpå var det noen spede opprørsforsøk. Men snart hadde romerne full kontroll, og slik var det også i år 95.

Til gjengjeld for Attalos’ gavmildhet sørget romerne for å opphøye Pergamon til provinshovedstad i den nyetablerte provinsen Asia, som strakte seg helt sør forbi Meanderdalen. Selv om Efesos var provinsens desidert største by, ble den romerske forvaltningen likevel lagt til den imponerende og lett forsvarte kongebyen ved Kaikos. Og allerede i 29 f.Kr. ble det reist et tempel for keiserkult her, det første i hele Lilleasia.

Satans trone

«Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone», sier Herren til de kristne i Pergamon.

Da jeg peste meg opp fra parkeringsplassen med alle souvenirkioskene og tok et første overblikk over Akropolis, så jeg til venstre rett bort på denne tronen, eller iallfall en av de sterkeste kandidatene til å fortjene navnet.

Ute på kanten av stupet, spektakulært plassert med 270 graders oversikt over sletta og Asklepios-helligdommen langt der nede, sto det veldige Zevs-alteret. i majestetisk positur som fryktinngytende blikkfang nedenfra, Vel og merke sto, for nå er det bare tre mektige pinjer pluss de nederste trappetrinnene som merker av stedet. Selve alteret må du til Berlin for å se, for en tysk arkeolog presterte i sin tid å flytte dette klenodiet til et museum der, til tyrkernes vedvarende vrede. På Åps tid kneiste det mer enn tolv meter høyt der på stupkanten, med trapper og søyler, og med sider dekorert med marmor-relieffer av slagscener. Da hadde det stått slik i århundrer, som et seierssymbol for Pergamons suksess i krig. Selv nå, når bare omrisset av et fundament på ca 20x30 meter er synlig over bakken, er synet av stedet mellom pinjene på stupkanten aldeles overveldende. Et slikt bokstavelig talt himmelropende symbol for hedenskapet kunne utmerket vel ha gjort seg fortjent til å kalles «Satans trone».

Men i Pergamon fantes flere kandidater til den famøse tittelen.

Ikke langt unna har vi de sparsomme restene etter Athene-tempelet, men det var neppe kandidat. Det var nærmest en slags forhall til byens store stolthet, Biblioteket. Og selv om lesesalen i biblioteket var prydet med en statue av Athene, visdommens gudinne, så er det lite trolig at dette kultursenteret var skyteskiven i Åp.

Pergamons Bibliotek

Biblioteket i Pergamon var anlagt av kong Eumenes II (197-159 f. Kr), som også står bak de fleste andre praktbygg på Akropolis. Han satte seg fore å opprette et bibliotek som skulle bli like berømt som det inntil da ubestridt største i verden, nemlig Alexandria-biblioteket. Med det for øye støvsugde han riket sitt for bøker, slik at mange bokelskere grov ned bøkene sine i hagen hvis de visste agentene hans var i anmarsj. Forehavendet vakte atskillig oppsikt også i Alexandria, hvor man grep til et mottiltak som ironisk nok førte til at Pergamon ble mer berømt enn noensinne. Alexandria innførte et slags eksportforbud på papyrus, som bare var å få tak i fra Egypt, og tenkte at dermed hadde man nok tatt innersvingen på oppkomlingen i nord. Men da oppfant skriverne ved Pergamon-biblioteket like godt noe som kunne erstatte papyrus i den viktige avskriftvirksomheten, som daglig sysselsatte en lang rekke mennesker her på fjelltoppen. Fra gammelt av hadde folk i Ionia, området rundt og øyriket utenfor Efesos, brukt dyreskinn til å skrive på. Det var stivt og uhåndterlig, men nå utviklet bibliotekets folk en bedre måte å tilberede skinnet på, og under varemerket pergament skulle det nyutviklede skrivemateriale for alltid få hjembyens navn til å lyse i skrivekunstens historie. En bieffekt var oppfinnelsen av codexer, altså bøker av sammenbundne ark, i stedet for bokruller. Pergament ble nemlig litt for stivt å rulle opp. Så to revolusjoner innen litteraturen har gått for seg under føttene mine her, så å si, til glede for ikke minst kristenhetens mange forfattere opp gjennom århundrene.

Antonius’ bokgave

Til historien om bibliotek-rivaliseringen hører også det dystre minnet om at Pergamonbiblioteket ble plyndret på grunn av forelskelse. Det skjedde en gang mellom 40 og 30 f.Kr. Ikke bare tok Markus Antonius med seg sin Kleopatra til badeferie i Hierapolis, etter at han falt pladask for henne i Tarsus i år 41. Da egypterdronningen senere sutret over en brann ved Aleksandria-biblioteket, der noen hundre bind var gått tapt, gav han den skjønne kjæresten like godt store deler av beholdningen i det biblioteket han selv rådde over.

Av det verdensberømte biblioteket i Pergamon er nå praktisk talt ingen ting tilbake.

Vingud med eget teater

Atskillig mer er å se av Dionysos-tempelet, som ligger nede i hellingen like i nærheten, med fabelaktig utsikt over dalen og det moderne Bergama. Det ble bygd på 100-tallet f. Kr., og ruinene viser at det hadde grunnflate på om lag 12x20 m. Like ved klorer det enda eldre og enda mer imponerende teateret seg fast i fjellsiden, med 80 rader svimlende bratte tribuner oppover. Mellom teateret og Dionysostempelet var en promenadegate, som understreket forbindelsen mellom de to. Dionysos var egentlig en frygisk guddom som hadde gjort greker av seg, og foruten å være selve vinguden, var han også æret og dyrket som gud for drama og forlystelse. Før teaterforestillingen ble det ofret i tempelet for den kommende begivenheten og for skuespillerne som skulle i ilden. Og etter teppefall kunne man promenere til tempelet og få seg et godt måltid og eventuelt også andre atspredelser som staben i tempelet kunne fremby…

Mot dette bakgrunnsteppet er det kanskje ikke så underlig at de tidlige kristne gjennom mange århundrer avskydde scenekunst. Det var ikke så mye for kunstens egen skyld som på grunn av det tette samlivet denne kunstarten hadde med Dionysoskulten. Og hvis det er riktig, som mange mener, at den verbale kanonaden mot «Satans trone» var siktet inn mot ikke bare én, men flere målskiver, så skulle det ikke forundre meg om også Dionysos-tempelet var på lista.

Bileams virus

I Pergamon får vi nemlig høre at de kristne var infisert med samme virus som de i Tyatira. Der var det Jesabel, her var det noen andre som fikk folk til å «ete avgudsoffer og drive hor». Denne gruppen beskyldes avvekslende for å holde seg til «Bileams lære» og «nikolaittenes lære», noe som tydeligvis gikk ut på det samme. Bileam, som det står om i 4 Mos 22 ff, var en profet, antagelig fra det som nå er Nord-Irak. Han blir i tradisjonen holdt ansvarlig for at israelernes moral sank mot lavmål.

Israel lå i leir på slettene nordøst for Dødehavet den gangen, rett overfor Jeriko, og ladet opp til landnåm på Vestbredden, som det nå heter. Den truede kongen der budsendte så Bileam for å forbanne de omstreifende flyktningene fra Egypt, der de under Mose ledelse lå som en løve klar til sprang. Forbanne ville Bileam ikke, men bare det at han kom, tok betalt for det, og under prosessen bygde til sammen 21 avgudsaltere, er nok årsak til at han fikk så frynsete rykte i jødisk tradisjon. Mens han drev på, skjedde dessuten det sørgelige at mange av Israels unge menn begynte å kikke alt for langt etter jentene i Moab. De ble med dem på ofringene til den lokale fruktbarhetsguden Baal-Peor og forlystet seg med dem etter alle kunstens regler. Straffen for det måtte folket selv bære, men skylden for elendigheten fikk Bileam.

Kulturåpenhet eller synd

Det er altså ikke vanskelig å skjønne hva de kristne i Pergamon var fristet til, sånn omtrent, iallfall. Hva det mer nøyaktig gikk ut på, er atskillig mer uklart. Men kanskje gikk «nikolaittenes lære» for eksempel ut på at enhver kristen fritt burde benytte seg av teateret med tilliggende herligheter, det vil si servicen ved Dionysos-tempelet. Kulturåpne mennesker i et moderne samfunn måtte da kunne delta i alminnelig folks vanlige kulturaktiviteter, ikke sant? Hvorfor skulle en si nei til et godt måltid selv om restauranten lå i et tempel? Guden der trodde man jo ikke på! Og hvorfor skulle en si nei til en kjærlig akt, når det var en vanlig aktivitet som ingen tok skade av og som kulturinstitusjonen der i åssiden tjente penger på? Slike resonnementer er ikke utenkelige.

Trajan frikjent

Derimot er det sikkert at skytset mot Satans Trone ikke var rettet mot Trajan-tempelet, enda det er det mest iøynefallende av alle minnesmerker på Pergamons Akropolis nå. Aller øverst på klippetoppen tronet det, over alt annet, og er delvis restaurert, slik at det fremdeles kan ta pusten fra en turist. I skinnende hvit marmor pekte det mot himmelen, og rekonvalesentene nede på helsesenteret ved Asklepios-helligdommen må ha sett det som et lysende utropstegn mot det blå der oppe, en fryktinngytende kunngjøring av herskernes makt.

Men dette tempelet ble ikke reist før noen år etter at Åp ble skrevet, så av naturlige årsaker er dette byggverket frikjent for mistanken om å ha stått modell for uttrykket «Satans Trone».

Vann

Når man kommer over toppen på akropolishøyden, er utsynet like formidabelt den andre veien. Her stuper terrenget enda brattere ned mot svimlende dybder, og der nede blinker en betagende vakker innsjø mot oss, hvilende i blankpolert ro mellom krattbevokste åser. Men kanskje var det vakrere før, for denne innsjøen er kunstig. Elva som løper her, er demmet opp for å bli vannreservoar.

Synet av den kunstige sjøen var en påminnelse om hva som også var det store problemet her oppe på denne tilsynelatende uinntagelige toppen. Pergamon-samfunnet hadde funnet seg en perfekt utsiktsplass og kontrollpost, men vann fantes ikke her oppe. Løsningen ble et stykke ingeniørarbeid av høy klasse. Langt der nede kan jeg se rester av det. Der høyfjellet nordenfor synker i myke hellinger ned mot Pergamon, stikker en bit av en akvedukt ut av bakken og så inn i den igjen, som en fjern alpebro mellom to tunneler. Fra fjellene langt unna, fra et nivå høyere enn toppen av klippen, ledet man vannet gjennom akvedukter, dels underjordisk, dels frittliggende, ned til foten av Akropolis. Derfra gikk det i tynnere rør opp til platået, og i samsvar med elementære fysiske lover hadde man dermed til enhver tid tilførsel av vann under trykk.

Den røde basilika

I skråningen nærmere dalbunnen hadde Akropolis forskjellige institusjoner, som for eksempel et stort gymnasium og et Demeter-tempel. Folk bebodde store deler av denne sørøstskråningen, omkring den eneste adkomstveien opp.

Ettersom Romerfreden senket seg, vokste også bebyggelsen på det nåværende bynivået. Der nede finner vi det Nedre Agora, og her finnes også det eneste kristne minnesmerke av betydning, bygningen som har fått navnet ”den røde basilika”. Det var opprinnelig et tempel for den egyptiske guden Serapis, bygget i Hadrians tid, altså like etter at de kristne her sprettet brevet fra Johannes. Senere ble det resirkulert til kirke, innviet til nettopp St. Johannes, apostelen. Mange av de kristne som Johannes skrev til, så altså denne bygningen reise seg, og også de kunne beskue rødfargen, som vi kan. Den skyldes nemlig en friskt rød teglsteinstype. Men fargen ble skjult nesten øyeblikkelig, for det ferdige byggverket ble straks kledd med marmor i forskjellige farger, mest hvitt. Det er først nå, i forfallets tider, at råbyggets rødfarge er framme igjen.

Den røde basilikaen er faktisk bygd tvers over en kanal i tilslutning til Selinus, eller Bergama-elven, som den heter i dag, den vesle sideelva som byen ligger ved. I underetasjen kan en se rester av fasiliteter for rituelle bad i forbindelse med Serapis-kulten. Her ble det antagelig holdt dåp i kristen tid.

Via Sacra

Her nede i elvedalen ved foten av Akropolis, like ved inngangen til et lite romersk teater, begynner også prosesjonsveien som førte den drøye kilometeren ut til Asklepion, helligdommen for legekunstens gud Asklepios. Denne helligdommen, eller kanskje rettere dette helsesenteret, var nok det som fremfor noe gjorde Pergamon berømt. Samtidig var det en av de heteste kandidatene til å være det Johannes hadde i tanker da han skrev om «Satans trone».

Asklepios, i mytologien sønn av Apollo, hadde sitt hovedtempel i Epidauros på Pelopponnes, sør for Korint. Helligdommen for ham der, akkurat som denne i Pergamon, var noe mye mer enn et sted for ofringer. I minst like høy grad var området anlagt og oppbygd som en kuranstalt, en kombinasjon av sykehus og rekreasjonssted, der legekunstens gud var den åndelige inspirator og hvor alt foregikk i hans navn. Allerede i før-romersk tid eksisterte Pergamons Asklepion, og hadde en rik blomstringsperiode i det første og andre århundre e. Kr. Det var et etterspurt reisemål for pasienter med en rekke diagnoser, særlig de som var rike og mektige, naturligvis, for det var ikke billig å legge seg inn her.

Da jeg kom inn de siste meterne av den opprinnelig søyleflankerte prosesjonsveien, Via Sacra, så jeg innover et område som fremdeles var imponerende, selv om ikke altfor mye var å se over bakken lenger.

Asklepion

Det besøkende kan beskue nå, er ruinene av inngangportalen, reist på hundre-tallet e.Kr., noen få gjenreiste søyler, levninger av anleggets bibliotek, ruinene av et sirkelrundt tempel og noen rester etter et badeanlegg for rituelle bad. Under bakken ligger restene av en hellig tunnel som førte mediterende pasienter fra badeanleggene til andre sakrale fasiliteter. Innerst på området hadde helsesenteret sitt eget teater med sitteplass til 3500.

Som vi skjønner av dimensjonene kunne det være ganske folksomt her. Populariteten var ikke minst basert på at folk kom tilbake herfra og fortalte at de var blitt friske. Ikke alle ble det, naturligvis. Men mange kom seg etter et opphold her, mange nok til å befeste stedes ry.

Grundig behandling

Kuren de måtte gjennom, var individuelt tilpasset.

Den startet med overnatting i det sakrale rom, der drømmene pasienten hadde, dagen etter ble analysert av legeprestene. Etter denne starten, som Sigmund Freud sikkert hadde nikket anerkjennende til, ble det etablert en slags psykosomatisk diagnose for den enkelte.

Etterpå fikk enhver foreskrevet sin personlige kur basert på diagnosen. Det kunne være streng diett, urtemedisinering, fysioterapi, massasje og/eller gymnastiske øvelser. Andre fikk resept på en spesiell honning-kur, eller å drikke innviet vann, eller rett og slett musikkterapi. Atter andre ble henvist til gjørmebad, eller andre rituelle bad, eller intellektuell stimulering i bibliotekets lesesal og i teateret.

Mange hadde stort utbytte av behandlingen, og æren ble gitt til Asklepios.

Asklepios’ merke

Øynene mine ble dratt mot en brukken, kritthvit marmorsøyle som hadde fått overleve like i forkant av badeanlegget. På denne søylen står i relieff bildet av en slange som bukter seg rundt en laurbærgren. Det var guden Asklepios’ bumerke, sentralt plassert foran øynene på pasientene.

Symbolet har levd videre like til i dag som symbol for legekunst og medisiner, og vi finner det på Legeforeningens brevark og på skilt over apotekdører. Men for både kristne og jøder den gang måtte bildet være med på å skape innbitt avsky for hele denne institusjonen. Slangen er jo i Bibelen et symbol på Satan. I tillegg kaltes Asklepios gjerne «frelser», så hele anlegget måtte oppleves som en antikristelig høyborg og en alvorlig konkurrent til Kristus og hva han står for av frelse og helbredelse. Så – Satans trone? Ja, kanskje dette stedet også.

Flere Satans troner

Men jeg lurer på om ikke både Asklepion og det jeg så av kandidater oppe på Akropolis, i uskjønn forening måtte finne seg i å være målskive for kanonaden mot «Satans trone». Og det samme var nok tilfelle også med selve den romerske forvaltningen av statsreligionen her.

Oppe på Akropolis står en halvsirkelfomet sokkel der en gang en statue av Augustus tronet. Dagens turister morer seg med å la seg fotografere på toppen av den. Mindre morsomt er det å tenke på at denne grå marmorsokkelen er en forsteinet påminnelse om at Pergamon var det største senter for keiserdyrkelse i hele Anatolia. Byen var dertil et prestisjetungt senter for administrasjon og håndhevelse av lov og orden i provinsen Asia. Riktignok overtok Efesos som provinshovedstad år 29 f. Kr, nettopp da det første av keisertemplene ble bygd. Men byen her fortsatte å være en nidkjær vokter av at alt gikk riktig for seg når det gjaldt den statlige keiserkulten. Det er nok derfor de kristne i Pergamon allerede har hatt en navngitt martyr, nemlig Antipas (Åp 2,13).

Sterkt kristent nærvær lenge

Ifølge tradisjonen fins det enda en bibelsk person som har navnet sitt knyttet til Pergamon, nemlig Gaius, adressaten for 3. Johannes brev. Han ble biskop her, fortelles det. Senere skulle byen få flere martyrer. Vi kjenner til at under keiser Mark Aurel led en mann fra Pergamon martyrdøden i Lyon, han het Attalos. I sin Kirkehistorie beretter Evsebios’ (265-340) om tre som ble henrettet samtidig her i Pergamon i mars år 250. På den tiden var allerede en høy prosent av byens 120 000 innbyggere kristne.

En god, kristen menighet fortsatte å blomstre her opp gjennom århundrene, til tross for at området kom under muslimsk styre i 1387. Stort sett førte det Ottomanske rike et tolerant regime overfor jøder og kristne. Det var helst lokal mobb som sto for overgrepene. Tidlig i det 20.århundre var det, ifølge kildene jeg har sett, noe slikt som 700 jøder og mer enn 9000 kristne i Bergamas befolkning på om lag 20000. Det var først i uroen da det Ottomanske riket falt sammen og republikken Tyrkia ble født at kristne også her ble offer for etnisk rensing. I dag er det ingen kristne tilbake i Bergama, så langt jeg har klart å finne ut.

Høyttenkning ved reisens slutt

På veien videre, nordover mot Istanbul, registrerte jeg ikke så mye av landskapet utenfor bussen, iallfall ikke til å begynne med. For inni meg var landskapet fylt av sju byer.

Tidløst

Etter hvert oppdaget jeg likevel den storslagne naturen langs kysten vest for Bergama. Langt ute til venstre så jeg fjellene på greske Lesvos, der byen Mitylene vendte ansiktet mot meg og ba meg huske at her ute seilte Paulus forbi på sin tredje misjonsreise. Utsikten var tidløs, havet uforanderlig, profilen på Lesvos den samme som da Paulus satte sjøbein der ute.

Slik var det også noe oppsiktsvekkende tidløst over de sju byene der inne i landet bak meg.

Jeg har sett spor etter mennesker som godt kunne steget ut av historien og tatt en kopp kaffe med oss i dag, eller kanskje heller et glass vin. Antagelig ville jeg skjønt atskillig av hvordan de tenkte og følte. De var mennesker som vi, slike hvis «hjerter forandres aldeles intet til alle tider», som Sigrid Unset har sagt.

Gjemt men ikke glemt

Litt uoppmerksom lesning kunne få en til å tenke at dette var menighetene som Herren glemte.

I de 7 brevene hører jeg løfter om at alle leserne skal være i full vigør når Jesus kommer igjen: «Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer», sies det til dem i Tyatira (Åp 2,25). «Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!», får de i Filadelfia høre (Åp 3,11).

Ikke desto mindre fins det i Tyatira, Filadelfia og Pergamon nå bare ruiner som antyder at kristne en gang ventet og «holdt fast». De kristne der døde, og benrestene etter dem hviler under bakken der jeg nettopp trampet omkring. Ble de ikke sveket? De ventet og holdt ut, men Jesu gjenkomst opplevde de ikke.

Eller bare ser det slik ut for oss andre?

Episode i livet

Iallfall er det en tidløs bibelsk sannhet at den evige Guds løfter ikke påvirkes det aller ringeste av det fenomenet som vi kaller døden.

Fra vårt ståsted er døden livets slutt. Fra Guds ståsted er døden en episode i våre liv.

Fra vår synsvinkel er døden et punktum. Fra Guds synsvinkel er døden et komma.

Så sant Gud finnes, fortsetter et menneskes livshistorie også etter døden, enten i en tilstand av frelse eller en tilstand av fortapelse. Enten under Guds fortsatte løfter, eller i selvvalgt avsondrethet fra tilværelsen der Gud er.

Det er kanskje det mest grunnleggende aksiom i hele Den Hellige Skrift.

To synsvinkler

Derfor snakker Bibelen om livet, døden og evigheten på to tilsynelatende motstridende måter. På den ene side er Himmelen noe framtidig for den som dør: «Da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal … stå opp» (1 Tess 4,13ff).

På den annen side er paradiset noe som den døende straks skal møte: «I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk 23,43). Og Paulus «har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre» (Fil 1,23)

Men hvis vi tenker oss at utsagnene handler om samme sak sett fra forskjellig ståsted, blir det ingen motsetning.

Fra ståstedet til dem som lever videre i tiden og ser den døde bli gravlagt, er virkeligheten at kirkegården ligger der dag etter dag, år etter år med sine morknende ben.

Men fra ståstedet til den som dør, er virkeligheten tydeligvis en annen. For den som dør, er virkeligheten at man straks, i neste nu, møter Herren. Det synes jeg framgår klart av Jesu svar til røveren på korset.

Som søvn

Jeg forestiller meg at dette her likner på søvn.

Når jeg sover, ligger ikke jeg og kjeder meg og synes det er en evighet til morgenen. Fra jeg sovner og til morgenen kommer, eksisterer ikke tiden for meg.

Men for dem som samtidig jobber nattskift på sykehuset i Fredrikstad og faktisk kan se huset vårt fra vinduene, er det ikke slik. De jobber og sliter mens jeg sover, og ser på klokka mang en gang: er det ikke snart morgen.

Forskjellen mellom søvn og død, er at for den som våkner opp hos Gud, eksisterer ikke klokka mer. På den andre siden av dødens grense er mennesket i Guds evige nå, der tiden ikke finnes.

Menigheten i himmelen

Slik kunne jeg stå i Tyatira 1900 år etter og vite at etsteds under de moderne bygatene var de navnløse gravene til Åpenbaringsbokas adressater.

Men samtidig visste jeg at Skriften også har en annen historie å berette.

Skriften sier at de som nå hviler under Akhisars asfalt, også er hjemme hos Herren.

De i Tyatira som holdt fast på det de hadde, har allerede opplevd at Jesus kom.

De i Smyrna som forble tro til døden, har allerede fått livets krone.

Og de som seiret i Sardes, er alt blitt kledd i hvitt.

De er i menigheten i himmelen, med blant dem vi nevner for Herren når den kristne kirke feirer nattverd: «Din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel….»

Englenes menigheter

Men også menighetene som de den gang bodde i, er nok hevet over tiden. Det forteller englene noe om.

Adressaten i hvert brev er ”engelen for” menigheten. Muligens betyr det menighetslederen, biskopen. Det vanlige er å anta at det dreier seg om den person som på menighetens vegne fikk brevet i hende og hadde ansvar for å lese det opp

Men en biskop eller tilsynsmann har nå engang mer jord under neglene enn en engel har. Dessuten er det svært uvanlig i Skriften å bruke ordet engel om mennesker. Ordet står alltid ellers for en overjordisk budbærer mellom himmel og jord.

Så ordlyden her gir som førstevalg av tolkninger at vi skal se for oss noe i klasse med englene for «de små», de som i himmelen «alltid ser min himmelske Fars åsyn». (Matt 18, 10).

Og når ansvarshavende adressat er overjordisk, så mer enn antyder det at også menigheten samtidig bør forstås som noe mer høytflyvende enn en geografisk og demografisk størrelse begrenset av tid og rom.

Vår Herres utstillingsvinduer

I innledningen til Åpenbaringsboken (1,20) får vi høre: «Og dette er hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju lysestaker av gull: De sju stjerner er englene for de sju menigheter, og de sju lysestaker er menighetene selv.»

Det er bildespråk som lar oss forstå at både menighetslederne og menighetene selv både er konkrete i sin samtid, og også samtidig en slags symboler til evig tid. De er konkrete størrelser i tid og rom, historie og geografi. Samtidig fremstår de som Vår Herres modeller og utstillingsvinduer, symboler på godt og vondt, til forbilde og eksempel, eller til skrekk og advarsel.

Det hellige tall

Dertil er sju er det hellige tallet i Bibelen: Tre pluss fire, tre for himmel og en treenig Gud, fire for jorden og dens fire himmelretninger og menneskene der.

Johannes og Herren kunne godt valgt å sende brev til mange flere. Det fantes kristne menigheter i flere byer i dette området. Såvel i Magnesia som i Tralles, Afrodisias, Kolossæ og Hierapolis var det sikkert grunn til å dele ut både ros og ris til de kristne. Johannes burde vel slik sett tatt dem for seg alle som en.

Men han holdt seg altså til akkurat sju. Det reiser hos meg sterk mistanke om selve antallet er et plystresignal. Det hellige sjutallet skal antagelig påkalle oppmerksomheten for at her kommer et budskap som angår alle mennesker i alle kristne menigheter til alle tider.

7 evige byer

Slik jeg ser det, har jeg altså for meg fortellingen om verdens menigheter.

Jeg hører Herren si til oss kristne til alle tider, at noen av oss alltid lever i det evige Smyrna. Kanskje er det i våre dager de fattige kristne i Afrika og Latin-Amerika. De er fattige på gods og gull, berøvet inntekter av oss rike i vest, forfordelt og utarmet av en urettferdig økonomisk verdensordning. Men de er rike på jordnær tillit og fargerik tilbedelse til Gud. De lider ofte vondt, men har livets krone i utsikt.

Andre av oss lever i det evige Efesos, med klare synspunkter på hva som er synd og ikke synd, rett lære og vranglære. Men samtidig bærer vi kanskje med oss kalde hjerter for medmenneskers nød, både for flyktningene som strømmer til våre breddegrader og for de fattige i U-landene. De som bor her, blir utfordret til å omvende seg og gjenfinne det varme kristenhjerte de en gang hadde.

Atter andre kristne holder til i det evige Laodikea. De er opptatt av klær og aksjeutbytte og rentefot og alt som kan gagne helsa. Derimot er de ganske lunkne i forhold til spørsmålet om frelse eller fortapelse, evig liv eller evig død.

Noen holder seg i det evige Filadelfia. De har liten kraft, men holder fast på Herrens Ord, enda de blir utsatt for noen som «sier de er jøder og ikke er det». Kanskje dreier det seg i våre dager om de kristne som lever som små minoriteter midt i Afrikas og Asias muslimske masser. Ofte blir de forfulgt og trakassert av dem som med Koranen og sharia-lover i hånd regner seg som Abrahams rette arvinger og Guds eget folk.

Ikke så få er nok å finne i det evige Sardes. Glade i penger og fester er de tilsvarende likeglade med det evige. De er tilbakelent trygge i sin velstand, overbeviste om at Gud ikke fins, og i alle fall aldri skal få fatt i dem og stille dem til ansvar.

Men kanskje enda flere av tidenes kristne har holdt og holder til huse i evighetens Tyatira. De er levende opptatt av jobben, av lauget og fagforeningen, og i det hele av å være et moderne menneske selv om man er kristen. Snerpete vil de framfor alt ikke være. Moralist er et skjellsord, og mange av dem nikker samtykkende til sin tids Jesabel: Visst kan vi trygt blåse i Bibelens strenge moral, tidene forandrer seg og vi får holde oss til det folk flest mener er riktig nå.

Og ganske mange har nok sin gang omkring i det evige Pergamon, der den kristne fristes til å la en hedensk kultur og en ikke-kristen tankegang overmanne seg.

Sett fra himmelen er det kanskje framfor alt vi fra det kristne Vesten som nå har slått oss ned i Pergamon. Mange av oss lar seg blende av det politisk korrekte. Vi lokkes, og på fordekt vis også trues, til å tilbe tidens guder og den moral de forfekter. Vi oppslukes av tidens trender i healing og helsekost, i litteratur og film, i politikk og vitenskap, i nyheter og sport. Vi hengir oss til SMS og e-mail og alt hva tiden har å by på, uten å stanse opp og spørre hvor Gud er hen og hva hans vilje med mitt liv er. Vi lar oss rive med av den daglige flommen av informasjon, og glemmer at den viktigste informasjon vi har fått, er at Kristus skal komme tilbake.

Ord som står fast for evig

På den karrige gressbakken i Laodikea så jeg en liknelse.

Der vokste tistler og tørt ugress mellom ruinene, og plutselig hørte jeg et ekko der og da, i den syvende og siste byen på Johannes’ liste. Ekkoet kom fra det Herren en gang meldte gjennom profeten Jesaja: «Alle mennesker er som gress, all deres skjønnhet som blomster på marken. Gresset tørker bort, og blomstene visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig» (Jes 40,6–8).

Det er en god oppsummering av hva pilegrimsreisen til de sju byene har lært meg.

Når jeg leser tekstene til de sju menighetene på nytt, etter reisen, opplever jeg at Herrens Ord til disse bymenighetene kommer med dagsaktuelle meldinger fremdeles. Som ferske fakser som tikker ordet fra vår Gud ut foran øynene våre, tvers over nitten århundrer med vissent gress og navnløse graver.

Den gode framtid

Og essensen i disse meldingene er klar. Herren ber meg ha åpne øyne for hvilken eller hvilke av de evige sju byene jeg er borger av, og hvordan jeg steller meg der, så jeg kan unngå å få ødelagt framtida.

For framtida er at Jesus skal møte oss i sitt evige Nå. Det vil jeg oppleve enten når jeg dør, eller om jeg er så heldig å være i live når han kommer.

Og når alle mine horisonter flerres av lyset fra Herren Jesu Kristi gjenkomst, da ønsker jeg å være blant dem som gleder seg til å møte ham.

Teksten i de 7 brev, Åp kapittel 2 og 3

EFESOS

Skriv til engelen for menigheten i Efesos:

1 Dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd, han som går omkring blant de sju lysestaker av gull: 2 Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. 3 Du har holdt ut; du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. 4 Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. 5 Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om. 6 Men den ros skal du ha, at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør. 7 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.

SMYRNA

8 Skriv til engelen for menigheten i Smyrna:

Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende: 9 Jeg vet om det du har gjennomgått og vet at du er fattig - og likevel rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det, for de er Satans synagoge. 10 Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen kommer til å kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal settes på prøve, og i ti dager skal dere lide vondt. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone. 11 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.

PERGAMON

12 Skriv til engelen for menigheten i Pergamon:

Dette sier han som har det skarpe tveeggede sverd: 13 Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor.

14 Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak hvordan israelittene skulle lokkes til synd, så de spiste avgudsoffer og drev hor. 15 Også du har noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære. 16 Vend om! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn. 17 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et nytt navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten han som får den.

TYATIRA

18 Skriv til engelen for menigheten i Tyatira:

Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som flammende ild og føtter som bronse: 19 Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og din tro, din tjeneste og din utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger har overgått dine første! 20 Men jeg har dette imot deg, at du lar kvinnen Jesabel holde på, hun som kaller seg profet, men som med sin lære lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.

[Jesabel: Se 2 Kong 9, 22. Dekknavn for en falsk profetinne.] 21 Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeliv. 22 Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som driver ekteskapsbrudd med henne, skal komme i stor nød, dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger; 23 og barna hennes vil jeg la døden rykke bort. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder enhver av dere etter det han har gjort. 24 Men dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne lære og ikke har "kjent Satans dybder", som de kaller det - til dere vil jeg si: Jeg legger ikke noen ny byrde på dere. 25 Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer. 26 Den som seirer og til det siste holder fast på de gjerninger jeg vil dere skal gjøre, ham vil jeg gi makt over folkene. 27 Med jernstav skal han styre dem, og som leirkar skal de knuses. 28 Den samme makt har jeg fått av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. 29 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

SARDES

1 Skriv til engelen for menigheten i Sardes:

Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger. I navnet er du levende, men du er død. 2 Våkn opp, og styrk den rest som er igjen, før den dør! For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne. 3 Husk hvordan du tok imot og hørte! Hold derfor fast, og vend om! Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg. 4 Men du har noen få i Sardes som ikke har sølt til klærne sine, og de skal følge med meg i hvite klær, for de er verdige til det. 5 Ja, den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler. 6 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

FILADELFIA

7 Skriv til engelen for menigheten i Filadelfia:

Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: 8 Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. 9 Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, av dem som lyver og sier de er jøder og ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg. 10 Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. 11 Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone! 12 Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by - det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra Gud - og også mitt eget nye navn. 13 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

LAODIKEA

14 Skriv til engelen for menigheten i Laodikea:

Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: 15 Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! 16 Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn. 17 "Jeg er rik," sier du, "jeg har overflod og mangler ingen ting." Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. 18 Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se. 19 Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om! 20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. 21 Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone. 22 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!