God morgen.

Et sted jeg var prest hadde Godsekspedisjonen og prestekontoret nesten nøyaktig samme telefonnummer.

Det kan fort bli kaos av sånt. Men en venn av meg som var fortrolig med engelsk, syntes det var helt greit. Kom man ikke til Godsekspedisjonen, mente han, så kom man jo til God’s Expedition, Guds Ekspedisjonskontor.

Min lattermilde venn dukka opp for meg da jeg møtte bibelordet for denne morgenen. Det er en bønn, bedt av den vise kong Salomo, en bønn til å bli vis av.

For oss blir bønn fort en bestillingsliste. Bønnen sendes liksom til, ja, Guds Ekspedisjon, og så får han levere varene. Men den vise Salomo hadde forstått noe annet. Han forsto at vi ikke har krav på noe fra Gud. Tvert imot, og rollebytte: Det er han som har krav. Krav på varer som vi ikke leverer.

*

I våre dager lyder det temmelig surmaga å si at vi er syndere.

Men i virkeligheten er jo dette utskjelte ordet bare en slags artsbestemmelse av alle oss vanlige mennesker. Det betyr rett og slett at vi alle har forkasta Guds Plan A for skapningen sin.

Plan A var den fullkomne lydigheten og kjærligheten. Isteden sto plutselig Adam der med eplebrusken og hadde valgt å se bort fra hva Gud ville. I tillegg prøvde han til og med å kaste skylda på Eva. "Kvinnen som du gav meg, fristet meg," sa han. Siden har vi snubla avsted i fotsporene hans. Syndere. Det vil si vanlige mennesker. Som slett ikke fortjener at vår Skaper står på pinne for oss, og er vår ekspeditør.

Men samtidig forteller dette utskjelte ordet synder at vi er så heldige å være målgruppe for Guds plan B.

Plan B var å gi alle oss syndere en syndfri. En som på våre vegne levde plettfritt, en som det onde og nedbrytende ikke fikk varig grep på.

Så kom Kristus til oss. Han levde fullkomment som vi alle burde ha gjort, og deretter overlevde han selve døden. - Og med det åpna himmelen seg over alle oss syndere. For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Alt dette her hadde ikke Salomo oversikt over, der han ba ved innvielsen av sitt nye tempel. Men poenget hans ble evig gyldig. For bønnen hans lød blant annet slik:

Bønnhør og tilgi. Den bønnen har løfter. Den bærer løftet om Plan B.

Den forteller at på en måte fins det likevel en slags Guds Ekspedisjon. For Jesu skyld har Gud nemlig lovt å svare på syndernes bønn om tilgivelse med å ekspedere sin nåde og tilgivelse - inn i våre liv.

God morgen.

Å være redd for Gud – det er noe mange sliter med.

Til og med Solkongen – Ludvig XIV – var litt redd for Gud, fortelles det.

Da han en gang hørte tidas mest berømte predikant, Jean Baptiste Massillon, ble selv den mektige fyrsten rysta ut av tryggheten i maktfullkommenheten sin. Etterpå sa han til taleren: «Når jeg hører andre predikanter, er jeg vanligvis svært fornøyd med dem. Men når jeg hører deg, blir jeg svært misfornøyd - med meg selv.»

Misfornøyd med seg sjøl, litt redd for Gud. Kanskje er det uunngåelig både for høy og lav når man er ærlig mot seg sjøl og oppdager at man lever for Guds ansikt, han som ser alt. Og kanskje er det til og med litt nødvendig, fra en side sett.

Men samtidig er det å være redd for Gud helt forkastelig og helt unødvendig.

Og dét prøver bibelordet vårt i dag å få under huden på oss:

Der møter vi profeten Jesaja midt mellom motløse og engstelige folk. Han ser fremover. Han ser det uunngåelige at vi alle skal møte Gud en gang.

Men det han sier til folk da, profeten, det er ikke noe sånt som at «løp nå og gjem dere,» eller «nå skal dere få som fortjent,» for snart skal Gud valse opp med dere:

Nei, isteden hilser han det engstelige folket sitt med et festtelegram fra Gud. Han sier:

Visst kommer Gud til å straffe og gjengjelde all ondskap i verden, og alt det nedrige som huserer i oss og mellom oss. Ellers var han ikke rettferdig

Men straffen og gjengjeldelsen, den rammer ikke blindt.

Den rammer tvert imot svært målretta. Den rammer bare en. Og den har alt ramma. Den ramma engang Jesus. For akkurat nøyaktig din skyld. Og min. For at vi skulle få slappe av for dødsangst og uro, her vi lever i Guds verden, under Guds øye. Her vi ofte med god grunn er misfornøyde med oss sjøl. For at vi ikke mer skal være redde for Gud.

Motløse og engstelige, misfornøyd med seg sjøl og sine evige framtidsutsikter, sånn hadde Israels folk det den gang. Kanskje har du det sånn i dag. Da skal du vite at profetordet den gang er til deg i dag.

For Jesu Kristi nådes skyld er dette Guds festtelegram til deg også: Si til ditt urolige hjerte: Vær frimodig, vær ikke redd! Se, der er din Gud. Han kommer selv og frelser deg

God morgen.

Jeg hadde akkurat mista en nær venn og medarbeider. Han var kirketjener i en av kirkene der jeg jobba, og bare unge gutten.

Fortvila lette jeg i Bibelen etter lys. Jeg ropte til Gud som salmisten gjør i Sal 44: "Hvorfor sover du, Gud?" Du som lar slikt skje i verden?

Da var det plutselig en liten setning som liksom tok fyr på Bibelens blader. Plutselig så jeg en del av et vers som om det sto der i ildskrift.

Noen ganger er det sånn. Det har nok mange erfart. At når vi fortvila leter etter hjelp i Den hellige Skrift, da skjer det som Jesus snakker om, at den som leter, den finner. Plutselig lyser mot deg noe du bare skjønner er fra Den Hellige inn i det du sliter med.

Det som lyste mot meg den gangen, det sto i det avsnittet som er denne dagens bibeltekst. Jeg siterer:

For din miskunn, Gud, er bedre enn livet.

Der og da så jeg en hilsen fra Gud ned i mørket mitt, ned i sorgen, ned i gåtene, inn i det meningsløse vi sliter med. Gud hilste meg og sa:

Det finnes faktisk noe som er bedre enn selve livet. Det finnes noe som er enda mer verdifullt å eie enn det å eie livet. Det finnes noe som skal vare enda lenger enn livet gjør. Det finnes noe som bringer oss enda mer glede enn selve livet bringer.

Og dette enda bedre, det er å være i Guds miskunn.

Det er å være ivaretatt av Guds grenseløse nåde mot oss vanlige, dødelige, syndige mennesker. Det er å hvile i hans langsiktige planer, i storm og stille, i solskinn og mørke, i liv og død. Det som er bedre enn livet, det er å være i Guds gode hender.

For den treenige Guds gode hender er det noe spesielt med.

De har naglemerker etter at Jesus har vært død. Men det er han ikke lenger. De hendene har merker etter at selve døden er overvunnet av Jesus.

Det var ikke noen lettkjøpt seier. Jesus var i angst for sin egen død. Han gråt ved en venns grav, han også. Han vet hvor fryktelig døden er.

Men likevel bar han alle våre synder, våre smerter og vår ulykke og lidelse, like inn i det ytterste mørke, med en kjærlighet som ikke lot seg stoppe.

Derfor er det sånn, at den som er overlatt i Jesu hender, er holdt oppe av hender som er sterkere enn alt som kan ødelegge oss, sterkere enn selve døden. For din miskunn, Gud, er bedre enn livet.

God morgen.

Å være en troende, det er visst reinspikka dumhet, skal jeg tro mange store filosofer og forfattere.

Innimellom sjokkeres jeg av avisoppslag om sånt. At innflytelsesrike folk skriver lærde verk om at det å tro på Gud, er et bevis på at du er uintelligent.

Men det burde jo ikke overraske noen. Sånt har vært hørt til alle tider:

For snaut 100 år siden oppsto et mektig verdensrike som hadde som politisk program å bekjempe Bibelens innflytelse, og få folk til å forstå at den vitenskapelige ateismen var det eneste rette livssyn. Sovjet-unionen latterliggjorde dem som tok Bibelen på alvor, og skjøv Darwin og Marx foran seg for å påvise at religion er opium for folket. I mer enn 70 år drev de på sånn.

Og allerede på Paulus tid, i det første århundre, var slikt noe kjente toner.

Når Paulus skriver til de kristne i storbyen Korint, i filosofenes Hellas, så forbereder han dem på at troen deres ville bli betrakta som den skire galskap. Å hevde at man blir frelst fra Guds vrede og får evig liv gjennom å slutte seg til en korsfestet og oppstanden mann, ja det ble nok i beste fall møtt med en høflig latter.

Pussig nok oser de to brevene til Korint av, at Paulus ikke lar seg opphisse av det.

Årsaken er lett å finne.

Apostelen er nemlig helt trygg på at det finnes noe høyere enn både vitenskap og logikk og filosofi.

For alt slikt ble til i menneskers hjerner. Det har altså oppstått i små grå celler som intet menneske klarer å kopiere. Små grå celler som verken kan få en sommerfugl til å fly eller et tordenvær til å stoppe. I ørsmå celler i vesener som er fnugg på en liten klode i et univers som måler avstand i milliarder av lysår, - der, i cellene hos fnuggene, derfra kommer ideen om at mennesker kan fjerne Gud.

Men vi, sier Paulus, og jeg siterer:

Altså: Våre jordbundne sanser evner ikke å fange virkeligheten. Men den ubendige makt og kraft som oppfant virkeligheten, han som spente ut universet, han lever, og elsker oss, og kjenner deg.

Den korsfestede Herlighetens Herre, han gir oss den ufattelige rikdom at han åpner Guds godhet over oss nå, og løfter oss inn i den når vi skal herfra.

Så er jeg kanskje uintelligent. Det får våge seg, bare jeg får kjenne Jesus.

God morgen.

En gutt var sendt på pensjonatskole til byen Sjilo, midt i Israel.

Det som gutten Samuel skulle skoleres til, det var å være prest ved helligdommen der i Sjilo. Læreren hans var den gamle presten, Elí het han.

En natt hørte den unge prestestudenten på rommet sitt at noen ropte på ham, og løp inn til gamlepresten. Flere ganger gjentok dette merkelige seg, til læremesteren skjønte at her var noe stort på ferde. Vi leser fra slutten av beretningen:

Det som hendte denne natta, det skulle komme til å prege Israels historie. Det var starten på Samuels storhetstid som folkets leder, innledningen til at Israel fikk sin første konge, og starten på storhetstiden som den neste kongen, den veldige kong David, skulle bli hovedperson i. Denne natta begynte gode ringvirkninger å rulle.

Og alt begynte med at Samuel endelig fikk somla seg til å si: «Herre, tal, din tjener hører!»

Når sant skal sies, så faller det meg dessverre mye mer naturlig å si det motsatte: «Herre, hør, din tjener taler.»

Og selvfølgelig både kan og skal vi si det også. Visst skal vi snakke til Gud om det som ligger oss på hjertet. Enten det gjelder skolegang eller jobb, familieforhold eller annet som du baler med i tanke og sinn: Du kan omforme det til bønner, og Gud blir glad for å høre fra deg.

Men. Det er nok ikke meninga at vårt forhold til Gud bare skal være enveis kommunikasjon. Det er faktisk mye viktigere at vi lar Gud snakke til oss. «Herre, tal, din tjener hører!»

For det viktigste i våre liv, det kan vi egentlig bare høre om fra Gud.

Hver dag hører vi ellers en masse. TV og radio, mobiltelefoner og mp3-spillere pøser på oss ord om all verdens emner. Og det verken kan eller skal vi stenge oss av fra. Det er bare sånn livet er, fullt av inntrykk, fullt av ord.

Problemet er, at alle disse ordene, de forteller ikke meg det viktigste. De forteller ikke hele sannheten om tiden og evigheten. Bare brokker av den.

Men selve Sannheten, sannheten om verden og himmelen, sannheten om at vi har en Frelser som har vunnet over synd og død, sannheten om Jesus som vil gå sammen med deg like inn i himmelen til slutt, den sannheten:

Den løftes inn i livet vårt med all sin fryd bare når Gud får tale til oss gjennom sitt hellige ord. «Herre, tal, din tjener hører!»

MANDAG 10. september       

Apg 3,1–10 Løftet ved Fagerporten

I dag får vi orkesterplass til en helbredelse. Sånn står det i Apgj 3:

Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time. Da kom noen bærende på en mann som hadde vært lam helt fra mors liv. Hver dag satte de ham ned ved den tempelporten som kalles Fagerporten, så han kunne tigge om gaver fra dem som gikk inn på tempelplassen. Da han så Peter og Johannes som var på vei inn, ba han om en gave. De så fast på ham, og Peter sa: «Se på oss!» Han gjorde det og håpet de ville gi ham noe. Men Peter sa: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!» Og han grep ham i høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene, han sprang opp, sto på føttene og begynte å gå omkring. Han fulgte dem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han sang og priste Gud. ...

Når jeg leser slikt, så gleder jeg meg naturligvis over han som fikk så mye å takke for.

Men så stikker det meg at så heldige er sannelig ikke alle. Vi sliter med helsa, mange av oss også, og kunne saktens ønska oss helbredelse sjøl. - Jeg for min del har en arm som ikke fungerer. Jeg har bedt om helbredelse og er blitt bedt for. Men det ble aldri noen reprise på Fagerporten med meg. Og det kan vel hende du har opplevd noe liknende. -- Har Gud glemt oss, kanskje?

Men så myser jeg litt mer nærsynt på Nytestamentet mitt. Og da ser jeg at han sannelig ikke har glemt noen.

I Nytestamentet leser jeg nemlig at helbredelsene i Jesu navn først og fremst faktisk var løfter. Løfter om noe bedre. De var tegn på noe større. De var demonstrasjoner av selve det som Jesus kom for:

Han kom nemlig ikke primært for å flikke og lappe på jordliv og helse.

Isteden kom Jesus for å utradere både helsesvikt og all annen elendighet for godt.

En dag skal det skje som vi bekjenner hver søndag i kirkene. En dag kommer Jesus igjen og fyller all tilværelse med oppstandelse og kjærlighet og gjør alle kropper nye.

Og dét er løftet han gir ved Fagerporten – til hele verden.

Så Jesus har ikke glemt oss.

Riktignok må jeg kanskje slite med helsa mi helt til oppstandelsen kommer.

Verken Peter eller Johannes dukker nok opp her ved orkesterplassen til Fagerporten.

Likevel opplever jeg at også jeg kan takke for det som bedre er enn sølv og gull.

For tett ved sida mi er den oppstandne Kristus, han som sa: Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Og alle gleder, alle svar på bønn, og all styrke i ankler eller armer, er jo gaver fra ham her og nå.

(Tilbake)

Jeg vet ikke hvor sann historia er, men i alle fall har jeg ledd godt av den. Historia om gutten som sa til faren sin: «Far, se, der står en kristen hest.»

«Åssen kan du si sånt?» sa faren. «Jo,» svarte gutten, «se, den henger jo med hodet.»

Men i tillegg til latteren, så ga denne stubben meg atskillig å tenke på i arbeidet mitt.

Som prest opplevde jeg nemlig at den satte ord på et sørgelig faktum, nemlig det faktum, at skremmende mange mennesker går rundt med en slags myte om hva det er å være en aktiv kristen: Tror du på Jesus, så er du et hengehue.

Sånt gjør meg trist. Jeg håper inderlig at folk ikke opplever oss kristne som så opptatt av å si nei til det onde, at vi har glemt å si ja til det gode.

Som kristne har vi nemlig først og sist som kall og oppgave å være gledesspredere og si ja til alt godt.

Evangelium betyr «godt budskap». Gode nyheter. Det er altså en melding til å bli glad av.

Det er meldinga om at Jesus har gitt oss fred med ham som oppfant hele tilværelsen. Vi er døpt for å tilhøre ham og leve i kontakt og harmoni med livets kilde. Vi har fått Helligånden som hjelper oss å leve i tro, håp og kjærlighet. Og evangeliet er budskapet om at alt vi rører ved og bruker, er presanger til menneskeheten fra vår gode Far i himmelen.

Men da er jo det eneste med mening i, at vi som kristne er glade, muntre og vennlige mennesker.

Og dagens bibelord kan gi oss en god start på en dag der vi istedenfor å henge med hodet, isteden fryder oss over å vasse i Guds velsignelser. Slik lyder det i salme 103:

Så - hvorfor i all verden skulle en kristen henge med hodet?

Tilbake

En gang i mellom, når livet butter imot, da hender det nok at jeg synes at jeg ikke har så mye å takke Gud for.

Men akkurat da hender det også at jeg så å si oppdager Kristus på gatene våre.

For - Da Jesus steg inn i livet vårt, da viste Guds sønn oss at alt han rørte ved, var spesialleveranser fra Gud til oss.

Når han velsigna brødene, vendte han ansiktet mot Faderen i takk.

Når han gav fisk i garnene og spiste og drakk sammen med vanlige folk, viste han oss at Gud bryr seg om at vi har det bra.

Når han pekte utover liljene på marka og fuglene under himmelen, fortalte han at Gud kler hver enkelt av dem, og holder handa over dem i velsignelse, og hånda under dem for å ta imot dem når de faller, - og gjett da hvor mye mer han bryr seg om deg.

Alt i livet ditt dirrer av Guds pust og nærvær, sa Jesus.

Det han gjorde den gangen, han som i går og i dag den samme, ja til evig tid, det betyr at han peker utover og viser meg i dag at -

- Frokosten, er resultatet av korn han latt vokse, maskiner hans skapninger utvikla, evner hans kjære mennesker brukt,

Klærne jeg tar på meg, er fibrer fra planter han lot vokse, ull fra dyr han har skapt, frukt av fingerferdighet hos hans ypperste skapning.

Avisa, - fotballkampen, - kunsten, - musikken, - alt er resultat av Guds frodige tilrettelegging av alt vi kan glede hverandre med, vi, oppfinnelsene hans...

Og da ser jeg det igjen. Å leva, det er å få gå - her på våre gater - gjennom regnet av Guds gaver - og høste av Skaperens raushet, hver dag, hver time, hvert minutt. Og jeg skulle liksom ikke ha noe å trakke for?

Andaktsordet vårt i dag sier det sånn: Han som gir såkorn til den som skal så, og brød til å spise, han skal også gi dere såkorn og la det bære rikelig, og la deres rettferdighet bære rik frukt. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud ... Gud være takk for sin usigelige gave!

Så hender det jo likevel at livet butter imot.

Men da kan jeg i alle fall stoppe opp og glede meg over dette, at min oppstandne frelser aldri er lenger unna her på gatene våre enn to foldede hender.

Han som bryr seg om åssen jeg har det, han selv er jo med meg på gata der jeg går. Åssen nå livet nå enn møter meg, med fryd eller frustrasjon, glede eller gremmelse, lyst eller lidelse, seier eller nederlag, -- midt i det er min herre og frelser bestandig nær meg, her i dette frodige livet mellom skaperens gaver.

Tilbake

Høsten 1993 døde den 73 år gamle elektrikeren Alexander Iljin i en landsby langt øst i Ukraina. Han døde ensom og så vidt folk visste, i ytterste fattigdom.

Men da dødsfallet ble oppdaga og lokale myndigheter tok seg inn i boligen hans, ble de møtt av et utrolig syn.

Det viste seg at det store, nedslitte huset var fylt fra kjeller til loft av en enorm samling uhyre kostbare antikviteter. Under tjukke støvlag lå antikke ikoner, bøker i originalutgave fra 1500-tallet, smykker, malerier, porselen, antikke møbler, og så videre, og så videre. Kostbarhetene kunne ha betalt hele Ukrainas utenlandsgjeld, som avisene skrev.

Men den gamle landsbyboeren gikk altså i graven uten å ha fått bruke skatten sin. Antagelig skamma han seg over den. Familien hadde nok fått hånd om kostbarhetene på luguber vis under revolusjonen i 1917.

Alexander Iljin dukker opp i hodet når jeg griper meg i å overse hva jeg har fått av Gud.

Jeg står på verandaen min og ser ut over Glomma. Jeg sitter og nyter frokosten. Jeg får kjøre rundt i en bil jeg er fornøyd med. Jeg kan se livet som gror i drivhuset mitt, jeg kan høre fuglene holde konsert, jeg kan lukte rosene langs veggen og smake kirsebærene fra hagen.

Og likevel: ofte gjemmer jeg alt det under et tjukt støvlag av likegyldighet, mens jeg klager over et eller annet jeg ikke har..

Og i dåpen fikk jeg som gave den vanvittige kostbarhet at jeg har rett til å være Guds barn. Jeg fikk den uhyre skatt som heter bønnens mulighet, at jeg kan henvende meg til universets skaper og si Gode far, for Jesu skyld, hør på det jeg vil fortelle deg.

Og likevel: alt det lar jeg ofte støve ned, jeg overser det, kanskje jeg til og med skammer meg, fordi mange rundt meg kan ha gufne bemerkninger om det som gjør meg rik...

Derfor er det lærerikt å lytte til kong David når han holder sin tale ved byggestart for tempelet i Jerusalem. Da snakker han om alt det som trengs for å bygge, - men istedenfor å nedvurdere det han har, eller gremme seg over det han mangler, henvender han seg slik til Herren Gud:

Lovet være du, Herre, vår ættefar Israels Gud, fra evighet til evighet! Herre, din er storheten, makten, herligheten, æren og høyheten, ja alt i himmelen og på jorden. ... Rikdom og ære kommer fra deg, og du rår over alle ting. Så takker vi deg nå, vår Gud, og priser ditt herlige navn. For ... alt kommer fra deg...

Alt vi har og er, er gaver for tid og evighet fra en treenig Gud som kaller oss sine kjære barn og arvinger. Alt kan jeg nyte og bruke.

Og i motsetning til landsbyboeren i Ukraina vil jeg ikke skamme meg over det og gjemme det unna. Isteden vil jeg bruke både hverdagsgavene og dåpens gave i Jesu navn og til hans ære.

Tilbake

Om Frans av Assisi og ordensbrødrene hans ble det sagt at «de hadde intet, men eide likevel alt.»

Om oss i vår tid og vår kultur er det sagt at «Vi hadde alt, – og det var alt vi hadde.»

Frans og brødrene hadde solgt alt og levde så enkelt som det går an. Men verden lå åpen foran dem.

Vi i dagens Europa har lenge levd etter omtrent det motsatte av idealene fra Assisi. Lykkelig var den som fikk seg det digreste huset, den sprekeste bilen, de stiligste møblene.

Men jag etter luksus koster penger. Å skaffe penger krever tid. Snart har vi ikke tid tilbake, ikke for hverandre, ikke for barna, ikke for andre som trenger oss. Og plutselig mister vi det mest verdifulle midt i all velstanden vår. Vi mister fotfestet i det gode livet der den ekte kjærligheten rår. «Vi hadde alt – og det var alt vi hadde.»

Så kanskje er det på tide å blankpusse det mest verdifulle vi mennesker har fått i gave: nemlig retten til å leve nær Gud.

Paulus hadde noen gode venner i Filippi i gresk Makedonia. De hjalp ham en gang da han ingenting hadde.

I brevet til Filippi-menigheten, takker han etterpå for gaven: Det gleder meg stort i Herren at deres omsorg for meg nå skyter nye skudd, skriver han, - at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

Og så fortsetter Paulus med å peke på hva det er som holder ham oppe under alle forhold.

Det er ikke å ha så forferdelig mye. Det som holder oppe, er å få leve i nærkontakt med han som oppfant oss og bryr seg om oss: Som han sier: -- Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod. Jeg er innviet i alt, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Store ord, kanskje. Særlig for oss som knapt vet hva sult og nød er.

Men poenget hans er at Jesus har gitt oss rett til å leve nær den urkraft i tilværelsen som alt godt kommer fra.

Og når vi oppdager kjærligheten som øses over oss fra han som oppfant oss, i mat og klær, i solskinn og fuglesang, - og i en evig framtid skapt av et kors og en tom grav, - da får vi fotfeste igjen i det gode livet.

Da får vi fotfeste i kjærligheten som kommer fra Gud. For da ser vi plutselig hvor trygt det er å bruke mer tid og flere ressurser på nærhet og nødhjelp, på misjon og medmennesker, enn det er å jage etter lyst og luksus.

Når Guds godhet bærer oss i tid og evighet, da går det an å hjelpe andre selv om vi også taper litt penger på det. For i Jesus Kristus eier vi likevel alt.

Tilbake