For noen år siden ble det ved pinsetid arrangert et
gigantisk fødselsdagsselskap i Østenstad menighet i Bærum. Senere
har mange menigheter kjøpt idéen. Men jeg tror Østenstad var først
ute.
Hele menigheten var engasjert i det veldige partyet. Noen hadde
sørget for å bake en bløtkake i kjempeformat. Om det var to tusen
lys, vet jeg ikke. Men bløtkaka var der. Ellers dukket det opp de
underligste presanger. Blant annet kom noen med en mystisk
kjempepakke. Fra alt papiret viklet man omsider ut – en av årets
konfirmanter.
Og bursdagsbarnet, hvem i all verden kunne det være?
Jo, naturligvis. Bursdagsbarnet i pinsehelgen var Den Hellige
Alminnelige Kirke.
Nå kan man naturligvis diskutere når den kristne kirke egentlig ble
født.
Men man er blitt stående ved Pinsedagen, dagen da Jesu fullbrakte
verk ble til en brann i mennesker takket være den tredje person i
Guddommen.
For hvis ikke Helligånden hadde tent sin ild på Jesu venner, kunne
alt fort gått annerledes. Under trykket fra forfølgelse, og uten
annen inspirasjonskilde enn sin egen hukommelse, kunne de nok lett
blitt overbevist om at det de hadde opplevd med Jesus, var
innbilning.
Men Helligånden tente dem til å holde fast på Kristus. Alt kunne de
miste, bare ikke Jesus. Kraften fra himmelen fødte en kirke som
snart skulle bre seg ut over hele verden. Og den beste gave vi kan
gi vår Mor Kirken, Pinsejubilanten, er å gi Helligånden rom i livet
vårt.
17. mai for noen år siden foregikk det noe merkelig
på Norges høyeste fjelltopp.
Hadde du kommet i helikopter, ville du ha sett noen
unge menn som slepte en kort og en lang stokk etter seg oppover mot
toppen.
Der oppe monterte de stokkene sammen og reiste dem
opp. Så kunne du se det: På Norges høyeste punkt sto plutselig et
digert kors.
Dette 17.mai-korset over kongeriket proklamerte
poenget med å feire en grunnlov bygd på kristne verdier og kristent
menneskesyn.
Denne dagen løfter vi sammen et korsmerke over
nasjonen. Fra flaggstenger og balkonger, i barnetog og på biler
vaier over landet et blått kors i hvit ramme på rød bunn.
Det blå er botens og sorgens farge. Jesus måtte
faktisk dø for folkets synder på det korset.
Men det er varsomt rammet inn av gledens og festens
hvite farge. For dette lot Gud skje for å gi oss evig glede.
Og alt er spent ut på kjærlighetens røde
bakgrunnsteppe. Gud er så glad i oss – også oss vikingætlinger – at
han ofret seg selv istedenfor å ofre oss.
Fra et kors på Galdhøpiggen lyste det ut over
kongeriket. Fra et blått kors i hvit ramme på rød bunn skal det lyse
i hjertene våre.
Dagens bibelsitat:
Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem
som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn når fedrene holder
hans pakt og husker på hans bud, så de lever etter dem. (Sal
103,17-18)
Jeg husker en sekvens i en gammel skrekkfilm. Kameraet
zoomet inn mot en dør dekket av støv og spindelvev. Den sto der som
selve bildet på dyster hemmelighetsfullhet. Ingen hadde åpnet den på
årevis. Hva var bakom?
Det bildet får meg til å tenke på døren inn til det som
de gamle kalte lønnkammeret.
Det er lett å få et forheng av spindelvev foran døren inn
til planmessig bønn. Før du aner kan tykt støvlag dekke dørhåndtaket inn
til regelmessig bønneliv.
Det er så mange dører som skal åpnes hver dag: Døren inn
til jobben og kjøpesenteret, til rydding og matlaging, til familiekos og
vennelag.
Plutselig rekker vi ikke å åpne døren inn til stillheten
for Gud.
Men jo lenger tid det går mellom hver gang du åpner
lønnkammerdøren, desto mer guffen og spindelvev-behengt virker den. Til
slutt kommer bare dunkelt ubehag når du ser den.
Men det er dumt å nedprioritere tiden til å snakke med
Gud.
For å bruke lønnkammeret regelmessig, er å ta i bruk en
barnerett som Jesus har kjøpt til deg. Kjøpt med sin død og
oppstandelse.
Og her er det aldeles motsatt av i skrekkfilmer. Her
holder uhyggesfølelsen seg bare så lenge du ikke åpner.
Når du åpner, finner du at der inne skinner lyset fra
åpne vinduer. Vinduer åpne mot en himmel og en Far som lenge har ønsket
å slippe inn i ditt liv med all sin kjærlighet.
Dagens bibelsitat
